Alle innlegg av Bjørn Arntzen

Tysk minnekultur

Ethvert land har sin kollektive erindring. Det handler om nasjonal bevissthet. Stolthet. Samhold.  I Norge vil de fleste fremheve eksempelvis vikingtiden med stolthet. Eller den norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Eller sportsbegivenheter for den del. Historiske fakta er ikke nødvendigvis det viktigste i en slik sammenheng. Vi har behov for å glemme – eller hevne – ydmykelser, og huske seiere.

Landets ledere bruker – ofte – bevisst en selektiv historieformidling for å mobilisere folket. Det handler om hva man vektlegger. Hva som undervises på skolen. Hvilke saker som får medienes oppmerksomhet. Medier som i en del land er kontrollert av makthaverne.

Tyskland har, etter andre verdenskrig, et problem med sin kollektive erindring. Det er fremdeles slik at historien sterkt er preget av det nasjonalsosialistiske diktaturs forbrytelser mot menneskeheten. Det faktum at en av verdens fremste kulturnasjoner kunne frembringe et regime så preget av forakt for andre nasjoners mennesker, overskygger totalt stoltheten over den tidligere historien.

Frem til nederlaget i den andre verdenskrig var tysk historieskriving en ærerik fortelling full av krigsforherligelse, heltemot og offervilje for ”Das Vaterland”. Selv nederlaget under den første verdenskrig, med millioner av ofre, ble vendt til en ærerik fortelling. Tyskland ble; ”dolket i ryggen av feige forrædere”, og Tyskland ble; ”ydmyket av Versaillestraktaten”. Dette måtte hevnes!

Folkets behov for hevn passet Hitler godt. Da han kom til makten i 1933 ble historien omhyggelig skrevet for å mobilisere til samhold. Det var ”oss” (Volksgemeinschaft) mot ”dem” (som var rasemessig underlegne og fiender av det tyske folk).

Men så, etter 1945 var plutselig tidligere heltehistorier, mytiske symboler og nasjonal patos diskreditert. Markering av så godt som alle tidligere militære merkedager var ikke lenger mulig på grunn av nazistenes misbruk av disse.

Dessuten, da Tyskland ble delt i 1949, utviklet det seg to separate minnekulturer. I Øst-Tyskland (DDR) ble historiefortellingen styrt av kommunistpartiet (SED). Her ble de kommunistiske motstandskjemperne og Den røde armé helteforklart. Nasjonalsosialismen (fascismen) ble utpekt som et utslag av det vestlige kapitalistiske system, og nazistene (dog kun de som nå var i Vest-Tyskland) ble ansett som forbrytere.

I Vest-Tyskland (BRD) tok det lengre tid før den nasjonale bevisstheten aksepterte at nazismen var et forbrytersk system. Hovedsakelig fordi mange selv var delaktig i dette systemet, og ikke ville erkjenne skyld. De fleste tyske familier hadde dessuten selv lidd store tap. Ikke minst på Østfronten. Skylden ble lagt på en liten ”elite” med Hitler i spissen. Det var først under den såkalte ”Auschwitz-prosessen” (Frankfurt 1963-65) at etterkrigsgenerasjonen begynte å stille spørsmål ved foreldregenerasjonens skyld. På 70-tallet ble det innledet etterforskning av forbrytelser begått av tidligere NS og SS medlemmer. På 80-tallet dreide forskningen og oppmerksomheten mer i retning av ofrene. Ikke minst jødene. Først etter gjenforeningen av de to tyske statene (3. oktober 1990) ble også oppmerksomheten rettet mot andre ofre av nasjonalsosialismen; Sinti/Rom, homoseksuelle, politisk forfulgte, funksjonshemmede, slavearbeidere og sivilbefolkningen i tidligere okkuperte land.

I 1985 holdt Bundespresident Richard von Weizsäcker en tale hvor 8. mai ikke lenger omtalt som en dag hvor Tyskland led nederlag i krigen, men som en frigjøringsdag fra nasjonalsosialismen. Dagen ble dermed en minnedag.

Som følge av Berlinmurens fall den 9. november 1989 pekte denne datoen seg også ut som en minnedag. Datoen er imidlertid litt komplisert fordi to andre hendelser skjedde denne datoen; etableringen av Weimarrepublikken etter første verdenskrig (1918) og Krystallnatten (1938). Det er vanskelig å markere glede (murens fall) og sorg (Krystallnatten) samtidig…

Utover 90-tallet begynte den yngre generasjonen å rette søkelyset mot bedrifter og vanlige borgere som hadde profittert på annektering av jødisk eiendom og arbeidskraft. Dette ble synliggjort av en vandreutstilling (Wehrmachtsausstellung) i 34 tyske byer i perioden 1995 til 1999.

I 2005 ble minnesmerket over de myrdete jødene reist midt i Berlin. Minnesmerket er et håndfast bevis for at det offentlige Tyskland ønsker å gjøre opp for forbrytelsene begått under nasjonalsosialismen. Dette initiativet skapte imidlertid en motbevegelse blant dem som mente at flyktninger og forfulgte i det tidligere DDR ikke hadde fått tilstrekkelig oppmerksomhet. I 2015 ble derfor Weltflüchtingstag (Verdens flyktningdag) innstiftet den 20. juni.

I tillegg til de nevnte minnedager og minnesmerker finnes det et tusentalls enkeltinitiativ som tar vare på minnesmerker (eksempelvis Eckerwald minnesti som fikk prisen Fangenes Testamente av Aktive Fredsreiser i 2017), som markerer ulike hendelser og som tilbyr historiske guidete turer. Det er derfor helt klart at man ikke kan snakke om en enhetlig tysk minnekultur. Til det er historien for mangfoldig…

Dette innlegget er skrevet etter inspirasjon fra seminaret ”Europe – the war and me” i Berlin hvor bl.a. Volkstrauertag (to søndager før advent) ble markert i Bundestag. Denne dagen har sin opprinnelse etter Den første verdenskrig, og har hatt ulik betydning gjennom ulike regimer. Volkstrauertag er en god illustrasjon på kompleksiteten i tysk minnekultur. Dette forklares veldig godt i denne filmen (tysk – 5 minutter):

https://sites.arte.tv/karambolage/de/das-ritual-der-volkstrauertag-karambolage

 

  1. februar 2018

Bjørn Arntzen

Unntakstilstand og menneskerettigheter

Jeg var nylig på et seminar i regi av Amnesty International. Temaet var ”The human rights situation in Turkey and the way forward”.

Diskusjonen fikk meg til å fundere litt på om bruk av unntakstilstand noen ganger kan være en beleilig, og legitim, måte å kneble meningsmotstandere på. Eller, selv om unntakstilstanden i utgangspunktet var nødvendig, så kan man stille spørsmål om tiltakene overdrives både i varighet og styrke.

Det spesielle med unntakstilstand er at den gir politiet, de militære styrkene og/eller administrasjonen veldig frie hender til å iverksette tiltak kun på mistanke. Uten dom. Tiltakene kan være fengsling, blokkering av nettsteder og sosiale medier, eller oppløsing av organisasjoner. Altså omfattende tiltak som definitivt er brudd på menneskerettighetene. Men som likevel er ”lovlig” fordi det er unntakstilstand.

I Tyrkia er flere hundre organisasjoner blitt forbudt. Tusenvis av offentlig ansatte har mistet jobben. Politikere, journalister og menneskerettighetsforkjempere er arrestert. Alt på grunn av mistanke om til Gülen-bevegelsen som myndighetene mener står bak kuppforsøket i juli. Og, fullt ”lovlig” siden det er unntakstilstand.

Tyrkia er ikke alene om å bryte menneskerettighetene ved innføring av unntakstilstand. I Frankrike ble det erklært unntakstilstand i 12 dager etter terrorangrepet i Paris i november 2015. Før utløpet av denne vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge den i tre måneder. I løpet av denne perioden ble 354 per­soner fengslet på mistanke. Uten domstolens godkjenning. Helt ”lovlig”.

Intensjonen bak unntakstilstander i demokratier er åpenbart gode. Borgernes rettigheter settes til side for å kunne beskytte dem bedre. Men, det kreves god politisk ledelse og klokskap for å forvalte unntakstilstanden på en måte som ikke bryter menneskerettighetene til en gruppe som utøver sine selvsagte borgerrettigheter innenfor demokratiske rammer.