t

Menneskerettighetenes verdigrunnlag

Av: Hanne Sophie Greve

Frigjøringsjubileet minner oss om at Det tredje rike angrep alle sivilisasjonens grunnverdier. Nazistenes forbrytelser var hverken enkeltstående eller usammenhengende. Det lå dyrekjøpt erfaring bak verdens higen etter aldri mer. Vårt viktigste verge er troen på livet vårt, menneskets verd. Hovedoppgjørene etter Annen verdenskrig fant sted i Nürnberg og Tokyo. Fremtiden skulle trygges ved samarbeid mellom landene og absolutt respekt for menneskeverdet som tilkommer ethvert menneske. Respekt for menneskeverdet er ingen intellektuell lek. Menneskerettighetene er først og fremst et hvorfor, dernest et hvordan å leve som menneske blant mennesker.

Nazistenes ideologi var basert på herrefolksteorien –læren om ariernes overlegenhet over andre raser og en derav følgende rett til å herske over og utnytte andre folk. Andre totalitære ideologier da, som tidligere og senere, har vist tilsvarende forakt for livet. Nazistene slo ned all opposisjon for å befeste sin makt. Det ledet til at Tyskland aksepterte diktaturet med all dets terror og dets kyniske og åpne fornektelse av lovens overhøyhet. Problemet var og er ideologienes innhold – tanken om at det finnes mennesker hvis liv ikke har krav på beskyttelse.

Nazitidens hemmelige tyske statspoliti – Gestapo – var intet vanlig politi. Det var ikke underlagt domstolskontroll. Gestapo representerte fornektelse av rettsstaten og var et instrument for diktaturet som knuste samvittighet og opposisjon mot terrorveldet hjemme og ute. Nürnbergdommen identifiserte Gestapo som en kriminell organisasjon.

Grafisk design og massekommunikasjon sto høyt i mellomkrigstidens Tyskland. Hakekorset, som visuelt symbol, var sentralt da nazistene ensrettet samfunnet. Hakekorset skulle ikke først og fremst begeistre og forene, men synliggjøre den totalitære maktstrukturen. Nazistene gjorde hakekorset til et tegn på vold, okkupasjon og rasisme. Den tyske grunnlov forbyr hakekorset som ukonstitusjonelt – en naturlig følge av at menneskeverdet og de derav avledete menneskerettighetene er kjerneverdiene i grunnloven.

FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er sentrert rundt vern om menneskets liv – ethvert menneskes liv – det alltid sårbare livet. De øvrige bestemmelsene skal gi kvalitet til det liv som opprettholdes.

Opphavet til menneskerettighetene er den urgamle og uutryddelige germanske frihetsidé, sa man før krigen. Men, med Kant rekker den eneste medfødte menneskerettigheten – frihet – akkurat så langt at den er forenlig med alle andre menneskers samtidige tilsvarende frihet.

Virkeligheten er én og mange, sa filosofen Heraklit. Den høflige måten å uttrykk absolutt uenighet overfor en fagfelle på, ligger i ordene visstnok annerledes. Den annen kan ha en innfallsvinkel eller interesseavveining som har gått én selv hus forbi. Meningsutveksling baner vei for fremskritt. Ved å gi uttrykk for våre meninger, opplever vi også at vi lever vår frihet.

Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har konsekvent oppsummert den som a fair comment on an issue of public interest. Ord og strek er likestilt. Det er innholdet i ytringene domstolen overprøver – ganske likegyldig om de eksempelvis er gitt en partipolitisk form. Forakt for andres menneskeverd bidrar aldri til samfunnsdebatten. Ytringsfriheten er som menneskerettighet ikke løsrevet fra verdigrunnlaget menneskeverdet.

EMK art 17 Forbud mot misbruk av rettigheter lyder:

Intet i denne konvensjon skal kunne bli tolket slik at det innebærer at noen stat, gruppe eller person har noen rett til å ta opp noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er fastsatt her, eller til å begrense dem i større utstrekning enn konvensjonen gir anledning til.

EMD treffer avgjørelser og avsier dommer. Avgjørelser brukes når resultatet er åpenbart. Særlig mange av EMDs avgjørelser relatert til art 17 gjelder underkjennelse av uttrykk for nazistisk ideologi – idéer om rasemessig overlegenhet. Hvit Valgallianses partiprogram ble ikke akseptert i Norge. Klage til EMD støttet på mindretallet i Høyesterett, ble avvist under art 17. Rettslig argumentasjon som underkjennes etter art 17 bør unngås.

Misbruk av ytringsfrihet er nær forbundet med forfølgelse av mennesker – ikke minst med folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Fellesnevneren er manglende forståelse og respekt for andre menneskers liv og ukrenkeligheten av samme.

Julius Streicher utgiveren av det anti-semittiske ukebladet Der Stürmer, ble dømte i hovedoppgjøret i Nürnberg.

Ved sine taler og artikler … smittet han tyskernes sinn med anti-semittismens basill og opphisset det tyske folk til aktiv forfølgelse.

Hans Fritzsche (frifunnet i Nürnberg, men straffet i den tyske denazifiseringsprosessen) fremholdt:

… det faktum at på grunnlag av arbeidet mitt, ble fem millioner mennesker myrdet, og ufattelige grusomheter fant sted. … Det som burde stråle ut av denne tragediens mørke … erkjennelsen av at forbrytelser ikke begynner når du myrder mennesker. Forbrytelser begynner med propaganda, selv om slik propaganda gjelder en god sak. I det øyeblikk propagandaen vender seg mot en annen nasjon eller mot et menneske, begynner ondskapen.

USAs Nürnberg militærtribunal avsa (i saken mot ledere fra naziministeriene) dom for forbrytelser mot menneskeheten mot rikspressesjef Otto Dietrich – for å ha beredte grunnen for forfølgelse av jødene, for å ha rettferdiggjort de «forholdsreglene» som ble tatt mot dem, og for å ha drivet bort enhver tvil som måtte ha meldt seg med hensyn til berettigelsen av forfølgelsen. Dietrich selv kalte ikke direkte på voldsbruk.

Journalisten Georges Ruggiu drev hetskampanjer over radioen mot tutsiene i Rwanda i 1994. Han oppmuntret hutuer til å utrydde kakerlakkene, til voldtekt og plyndring. Ruggiu formidlet stikkordet – hugg ned de høye trærne – som anga starten på folkemordet. Ruggiu ble dømt av Det internasjonale straffetribunalet for Rwanda for oppvigling til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Mindre direkte former for hatefull og avhumaniserende tale kan også bane vei for overgrep. Det er straffbart. I Boot Boys-dommen av 2002 frifant Høyesteretts flertall tiltalte som hadde holdt en tale i det offentlige rom der han ga sin tilslutning til nazismen i forbindelse med en halvmilitant minnemarsj for nazilederen Hess. I klagesak over Høyesteretts frifinnelse konkluderte i 2005 Komiteen under FNs konvensjon mot rasediskriminering med at frifinnelsen representerte en krenkelse av konvensjonen. Norge ble anbefalt å sørge for at slike uttalelser ikke vernes som ytringsfrihet. FNs konklusjon skulle gis bred publisitet. Ideologier basert på hat og vold mot medmennesker har intet med menneskerettigheten ytringsfrihet å gjøre.

I 2012 avsa Høyesterett en dom for underkjennelse av en persons egnethet som dørvakt på grunn av hudfargen, og fremholdt at terskelen for straff ved rasehets nå (etter lovendring) ligger lavere enn det som ble lagt til grunn i Boot Boys-dommen.

Nazistenes bokbrenning ble iscenesatt av den tyske studentunion som en Aksjon mot den utyske ånd. Mer enn 25 000 utyske bøker ble brent på Operaplassen i Berlin 10. mai 1933. Bokbål ble samtidig tent i 33 andre universitetsbyer –flere fulgte senere. Det innledet en tid med absolutt statlig sensur.

Bokbålene hadde et rituelt preg – med hakekors, musikk og taler. I Berlin talte Goebbels til rundt 40 000 fremmøtte.

Og derfor gjør dere rett når dere i denne midnattstimen overgir til flammene fortidens onde ånd. Dette er en sterk, stor og symbolsk handling – en dåd som skal vise verden at her faller det intellektuelle fundamentet for [Weimar republikken] sammen, men fra asken skal en ny ånd triumferende reise seg som en fugl Phønix.

Brenningen var også et pålegg om konformitet.

Bokbrenning og brenning av mennesker er Det tredje rike beryktet for. Kombinasjonen ble forutsett av den tyske forfatteren Heinrich Heine mer enn 100 år tidligere. I Heines første skuespill, Almansor, brennes Koranen.

Det var bare forspill. Der hvor man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.

Heines lyrikk var elsket i Tyskland – ikke minst Lorelei. Etter at Heines bøker ble flammenes rov i 1933, ble Lorelei fortsatt trykket som del av den tyske kanon med forfatter ukjent.

Nazistene brente bøker av jøder, kommunister, sosialister og andre som de kalte fordervete. De brente bøker som forfektet idéer som de mente ville undergrave deres ideologi. Samtidig forbød de diktere, skribenter og forskere å ytre seg.

En bok formidler bare et budskap – budskapet renses ikke ut ved bokbrenning. Da må de som representerer budskapet renses ut. De som har forfattet det, utgitt det, underviser i det og gir sin tilslutning til det. Heine forsto at når mennesker kan overtales til å brenne bøker, så kan trolig noen overtales til å brenne de som står bak bøkene. Bokbrenning er negasjonen av ytringsfrihet. Bokbrenning er en handling – det er intet som taler for at den skal kunne tre i ytringens sted. Det står enhver fritt å stille spørsmålstegn ved, ta avstand fra eller forkaste innholdet i enhver bok – det er ytringsfrihet.

Martin Luther brente bannlysningstrusselen fra paven, i Wittenberg i 1520, som et brudd med fortiden. Det var intet bokbål. Mine dokumenter står det meg fritt å ødelegge, eventuelt å brenne.

Verdigrunnlaget for FN og Europarådet er det samme: Alle menneskers grunnleggende verdi og verdighet. Alt arbeid bygger på dette. Også EUs charter om grunnleggende rettigheter har menneskeverdet, frihet, likhet og solidaritet som sin plattform. Menneskeverdet skal være ukrenkelig – alle har rett til liv. I Norges Grunnlov er menneskets grunnleggende verdi og verdighet den uskrevne, men selvskreven, bærebjelken.

Norge tar nå plass i FNs Sikkerhetsråd og er en sentral aktør i Europarådet. Norge – Storting, regjering og rettsstat – må samlet støtte FNs og Europarådets verdigrunnlag.

Alle menneskers rett til liv er ikke åpent for debatt under påberopelse av den særdeles viktige, men avledete menneskerettigheten ytringsfrihet.

Mennesket «Du er ikke bare én dråpe i havet, men hele havet i én dråpe.»

– Rumi

b