I 2014 markerte vi at det var 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov, gikk ut av unionen med Danmark og inngikk en løsere union med Sverige
. I år markerer vi at det er 70 år siden frigjøringen av landet vårt etter den andre verdenskrig
. Alle minnemarkeringene har skapt en ny interesse for andre verdenskrig som historisk epoke

. Alle tenkelige media har stilt opp og formidlet ulike sider av en fem år lang okkupasjon, hvor ufrihet og utrygghet kanskje var det som preget nasjonen mest. Den første nasjonaldagen etter at fremmede soldater hadde tatt seg inn i landet, ble nok ikke helt den dagen mange hadde sett fram til
. Mangel på norske flagg og høye hurra-rop, og erkjennelsen av at man ikke lenger var herre i eget hus dempet det meste av feiring den dagen, selv om norske styrker –  spesielt i nord – ennå ikke hadde gitt helt opp håpet om å drive okkupantene ut av landet.

På nasjonaldagen i 1940 hadde folk fremdeles tilgang på radioapparatene sine. Og for dem som fikk søkeren i riktig stilling, kunne stemmen til Nordahl Grieg høres fra Tromsø Radio – den eneste gjenværende frie radiostasjonen i Norge. For første gang kunne man høre et dikt som også seinere er brukt for å minnes og for å beskrive nordmenns følelser denne dagen:

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.

Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,

Skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

 

Det fødes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,

Så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød

Som i en sunket u-båt … Vi vil ikke dø en slik død!

 

Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,

Som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.

Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.

Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

 

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,

Og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden. Vi bygde på fred, som i tross,

Og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

 

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag

Da nordmenn forenes i samme befriende åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

 

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

Soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

 

Selv skulle ikke Nordahl Grieg få oppleve at Norge ble fritt igjen. Han ble skutt ned over Berlin den 2.desember 1943
. Men diktet hans sier likevel noe om det å miste friheten, om det å ønske å stå imot og igjen kunne leve frie liv.

Kong Haakon befant seg også i Nord-Norge den 17.mai 1940, nærmere bestemt i Målselv, hvor han og Kronprins Olav bodde de siste ukene under kampene i Nord-Norge. Siden ble det fem år i eksil for monarken
. Da freden kom, befant han seg i London. Han rakk ikke hjem til nasjonaldagsfeiring, men brukte det mediet som var mest «in» på den tiden; radioen til å meddele seg til folk og drott:

«Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk, atter kan vi feire dagen som det den har vært for all nordmenn siden fedrene på Eidsvoll gav oss grunnloven. Vi har ført krigen for å forsvare det som alle nordmenn siden den gang har satt høyest i livet, friheten. Vi må aldri glemme å takke Vår herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. … Til slutt vil jeg sammenfatte det hele i en fornyet og inderlig takk til det norske folk, i hvis midte jeg nå snart igjen skal stå. Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette sammenhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av alt det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn».

Da denne talen ble holdt, hadde det gått 135 år siden Norge var blitt en selvstendig stat. I flere hundre år hadde landet vært en del av Danmark-Norge hvor det absolutte maktsentrum lå i København, og hvor norske interesser ikke nødvendigvis var høyt prioritert. Den 16.mai 1814 ble Norges egen Grunnlov vedtatt på Eidsvoll, dagen etter ble den skrevet under av alle representantene som befant seg på stedet. Men det tok ikke lang tid før den opprinnelige grunnloven måtte revideres. Etter en kortere krig med svenskene, og forhandlingene som førte fram til Mossekonvensjonen 14.august 1814, så man at den unionen man forpliktet seg til å inngå med Sverige krevde endringer i Grunnloven. Disse kom i november samme året.

Den norske Grunnlov fra 1814 skulle representere noe nytt og moderne, Den var påvirket av både den franske og den amerikanske forfatningen, og flere grunnleggende menneskerettigheter lå inne i lovverket
. Likevel kan vi med vår tids øyne undres over at den såkalte «jødeparagrafen» fikk plass i loven, – den som utelukket alle som tilhørte den jødiske religionen fra riket. Verken Danmark eller Sverige hadde liknende paragraf i sitt lovverk. I så måte hadde vi noe «nytt», selv om det ikke var særlig liberalt eller humanistisk. Grunnloven slo også fast at det i grunnen bare var en trosretning som var den rette, og at Kongen var øverst både i kirke og stat. Når det gjaldt posisjonen på toppen av Staten, ble den for Kongens del innskrenket da parlamentarismen ble innført på slutten av 1800-tallet, tiår etter at den urimelige «jødeparagrafen» ble fjernet i 1851.

I år er det naturlig å trekke inn de fem krigsårene i feiringen av nasjonaldagen. Det er de fem årene Norge, etter at vi ble løsrevet fra unionene vi hadde vært en del av fram til 1905, var fratatt all vår frihet. Siden har vi sluppet krigshandlinger og ufred her i landet. Vi har vokst til en solid demokratisk velferdsstat, hvor langt de fleste lever gode liv. Det er kanskje det viktigste vi kan feire på 17.mai. Men i all vår glede og festrus er det minst like viktig å dvele ved at mange ikke har de samme mulighetene som oss selv, og at vi er i en posisjon hvor vi kan bidra til å endre dette på mange områder.

Frihet, demokrati og velferd kommer ikke av seg selv. Det er resultat av langsiktige planer og dyktige mennesker som greier å jobbe sammen, selv om de ikke alltid er enige. Det er også et resultat av at vi evner å se at ikke alle har de samme forutsetningene til å bidra, men at de likevel får den verdigheten de har krav på. Å skape det gode samfunnet betyr rett og slett at vi tåler å trekke litt ekstra på lasset om det kan få flere med hele veien. Hittil ser det ut til i vi i Norge har lykkes i stor grad. Men ønsker vi at et slikt samfunn kan bestå, må vi delta med de evner og de krefter vi har, hver på vår måte. Vi må akseptere at vi er forskjellige, men at de verdiene som er viktige for oss alle gjør at vi likevel er et fellesskap.

God 17.mai!

Gratulerer med dagen, hele Norge!

Ikke nødvendigvis skyfri himmel, men gleden var likevel stor 8.mai 1945. Etter drøye fem år under okkupasjonsstyre kunne nordmennene gå ut i gatene og feire at Norge igjen var et fritt land.

I Barentshavet lå et lavtrykk og dirigerte kjølig polarluft inn mot den nordligste delen av landet. Kaldværet var kanskje ikke det beste for dem som fremdeles bodde der
. Det meste av landsdelen lå nærmeste tilbake som en nedbrent ruin etter at Hitlers soldater hadde brukt «den brente jords taktikk» etter hvert som sovjetiske tropper rykket fram. Den systematiske og omfattende ødeleggelsen okkupantene sto for den siste krigsvinteren, ble beskrevet som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden, – det sa i alle fall den daværende kronprins Olav. Allerede i oktober 1944 lå tjukk røyk over Kirkenes, – siden spredte den seg videre i Finnmark og i Nord-Troms.

Selvfølgelig gjorde okkupasjonsmakten dette for å vanskeliggjøre den sovjetiske framrykkingen. Vellykket må det ha vært også. I alle fall ga regjeringen Gerhardsen justisminister Jens Christian Hauge i oppgave å arbeide med planer som liknet mistenkelig – med tvangsevakuering og nedbrenning – som en del av forsvarsstrategien etter krigen. Under den kalde krigen var man jo engstelig for at russerne igjen skulle trå innover den norske grensen i nord, ikke for å frigjøre; men for å okkupere. De som flyttet tilbake til nord, og som drev oppbygging av hus og hjem visste ingenting om dette. Det var allmenn kunnskap først i 2005.

Nysnø falt flere steder i landet den 8.mai 1945. I Tromsø økte snødybden med 7 cm. Men i sør lå et høytrykk som ga rolig vær uten nedbør. Noen skyer var det nok om morgenen, men flere steder kunne gledens rus over gjenvunnet frihet fortsette å bre om seg i kveldssolen denne dagen for sytti år siden.

Det er nok svært sannsynlig at Nils Selmer Hauff hadde kledd seg etter været denne vårdagen. Og det var like sannsynlig at han allerede kvelden i forveien var klar over at krigen var slutt. Uansett så fant han veien til bokhandelen han drev i Universitetsgaten i hovedstaden. Det var nok ikke mye han hadde tenkt å gjøre akkurat der – bortsett fra å henge opp en plakat i vinduet for å informere dem som eventuelt hadde tenkt å besøke bokhandelen akkurat 8. mai. En kort beskjed; «Lukket på grunn av glede». Og glede var det over alt – uansett værlag!

Fred! For mange var dette ordet uvirkelig og vanskelig å fatte rekkevidden av. De siste årene hadde vært tunge på så mange måter. Mangel på alt, men kanskje først og fremst mangel på frihet til å være menneske med egne meninger. Alt man hadde holdt inne med, alt man hadde holdt ut! Nå gikk man absolutt mot lysere tider. Optimismen var en energi som strømmet gjennom befolkningen. De aller fleste som forteller om fredsdagene, forteller nettopp om gleden over gjenvunnet frihet og selvstendighet, om framtidshåp og optimisme

. Men det var ikke alle som opplevde det slik. De historiene kom imidlertid ikke fram før etter mange år.

Uansett, 8.mai 2015 kan vi – og det bør vi – markere 70 år uten krig i Norge. Vi ble et av de landene i verden og ikke minst i Europa, som virkelig ble frigjort, som ble et fritt og demokratisk samfunn og fikk muligheter mange fremdeles drømmer om. Samtidig gir denne dagen oss en mulighet til å stoppe opp tenke på alle dem som sto imot okkupantene og deres medløpere gjennom hele krigen, og som i mange tilfeller betalte en høy pris for at vi som kom etter skulle kunne leve i det Norge vi kjenner i dag. Det finnes nok av historier som forteller om dem som ofret liv og helse for nettopp det, bokstavelig talt.

Vår 70-årige frihet og selvstendighet har ført oss fram til status som et av de beste landene å leve i. Samtidig har det ført oss til en posisjon hvor vi blir hørt, og derfor i mange sammenhenger kan bidra til at andre mennesker som ikke har den samme friheten, kan øyne et håp om at også de kan nå dit en dag. Først og fremst kan vi vise at fred er en bedre vei til framgang enn noen konflikt eller krig kan være.

 

 

I går kveld, fredag 1.mai døde Samuel Steinmann

. Med ham går den siste gjenlevende fra jødedeportasjonene under andre verdenskrig ut av tiden. Men for alle oss som fikk en del av Samuel Steinmann med i vår egen bagasje gjennom hans formidling, vil han for bestandig være en del av historien og fremdeles en del av livet.

I disse dager står russefeiring på programmet rundt om i landet
. Samuel Steinmann hadde også sett fram til sin russefeiring. Allerede ved oppstarten av tredjeklasse på gymnaset høsten 1942, var det en av de store tingene i livet han så fram til. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Samme høst ble han arrestert og deportert med Donau. Men allerede før dette hadde han fått kjenne på hva nasjonalsosialisme innebar
. Familiens hjem på Nordstrand i Oslo var frarøvet dem av okkupasjonsmyndighetene, og han selv måtte bo hos en klassekamerat.

I Elsa Kvammes film «Trikken til Auschwitz», forteller Steinmann selv om arrestasjonen 26.oktober 1942, om det å være 19 år og fange i Berg leir og om deportasjonen med Donau en måned senere, 26.november. De neste to og et halvt årene levde han i et helvete de færreste av oss er i stand til å forstå fullt og helt. Og hva var så grunnen til denne grusomme skjebnen? Hva hadde Samuel Leon «Sammy» Steinmann gjort for å fortjene dette? Absolutt ingen ting! Den eneste grunnen var at han ikke passet inn i nasjonalsosialistenes verden,- han var jøde, og hadde ingen rett til liv.

Men Samuel Steinmann overlevde fangelivet i konsentrasjonsleirene, på tross av alt.

Den 30.mai 1945 kom Samuel tilbake til Norge sammen med fire andre norske jøder. Historien han allerede da kunne ha fortalt, holdt han likevel inne med takket være en svensk journalist som hadde stilt seg tvilende til det Samuel kunne fortelle
. Ikke en gang da han giftet seg og fikk barn fortalte han noe om det han hadde opplevd. Han var redd for at andre ikke skulle forstå

scar tissue formation over time. This therapy is viagra f . Depression.

. Heldigvis for alle oss valgte han likevel å fortelle, men da hadde det gått nærmere 50 år.

Vi som nå skal bære minnet om Samuel Steinmann videre, er dypt takknemlig for at han etter hvert valgte å dele sitt liv med oss, om enn så vondt det kunne være. Steinmann var en usedvanlig formidler, og selv med sin bakgrunn var han nøktern i sin framstilling. Man kunne nesten få inntrykk av at han var redd for at hans historie skulle bli for sterk for oss. Og på tross av at han hadde opplevet de mest umenneskelige gjerninger på nært hold, beholdt han troen på mennesket. Selv sa han at det viktigste er å sette pris på livet, og å vise kjærlighet overfor medmennesker.

Samuel Steinmann gav oss ballast til vår felles hukommelse, en innsikt i hvor galt det kan gå når menneskefiendtlige ideologier får fotfeste, når noen mennesker tror de er bedre enn andre. I Samuel Steinmanns rause formidling, ligger det derfor en forpliktelse til oss om å hindre at noe liknende som han opplevde, skal kunne skje igjen.

Samuel Leon Steinmann; hvil i fred!