I går kveld, fredag 1.mai døde Samuel Steinmann

. Med ham går den siste gjenlevende fra jødedeportasjonene under andre verdenskrig ut av tiden. Men for alle oss som fikk en del av Samuel Steinmann med i vår egen bagasje gjennom hans formidling, vil han for bestandig være en del av historien og fremdeles en del av livet.

I disse dager står russefeiring på programmet rundt om i landet
. Samuel Steinmann hadde også sett fram til sin russefeiring. Allerede ved oppstarten av tredjeklasse på gymnaset høsten 1942, var det en av de store tingene i livet han så fram til. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Samme høst ble han arrestert og deportert med Donau. Men allerede før dette hadde han fått kjenne på hva nasjonalsosialisme innebar
. Familiens hjem på Nordstrand i Oslo var frarøvet dem av okkupasjonsmyndighetene, og han selv måtte bo hos en klassekamerat.

I Elsa Kvammes film «Trikken til Auschwitz», forteller Steinmann selv om arrestasjonen 26.oktober 1942, om det å være 19 år og fange i Berg leir og om deportasjonen med Donau en måned senere, 26.november. De neste to og et halvt årene levde han i et helvete de færreste av oss er i stand til å forstå fullt og helt. Og hva var så grunnen til denne grusomme skjebnen? Hva hadde Samuel Leon «Sammy» Steinmann gjort for å fortjene dette? Absolutt ingen ting! Den eneste grunnen var at han ikke passet inn i nasjonalsosialistenes verden,- han var jøde, og hadde ingen rett til liv.

Men Samuel Steinmann overlevde fangelivet i konsentrasjonsleirene, på tross av alt.

Den 30.mai 1945 kom Samuel tilbake til Norge sammen med fire andre norske jøder. Historien han allerede da kunne ha fortalt, holdt han likevel inne med takket være en svensk journalist som hadde stilt seg tvilende til det Samuel kunne fortelle
. Ikke en gang da han giftet seg og fikk barn fortalte han noe om det han hadde opplevd. Han var redd for at andre ikke skulle forstå

. Heldigvis for alle oss valgte han likevel å fortelle, men da hadde det gått nærmere 50 år.

Vi som nå skal bære minnet om Samuel Steinmann videre, er dypt takknemlig for at han etter hvert valgte å dele sitt liv med oss, om enn så vondt det kunne være. Steinmann var en usedvanlig formidler, og selv med sin bakgrunn var han nøktern i sin framstilling. Man kunne nesten få inntrykk av at han var redd for at hans historie skulle bli for sterk for oss. Og på tross av at han hadde opplevet de mest umenneskelige gjerninger på nært hold, beholdt han troen på mennesket. Selv sa han at det viktigste er å sette pris på livet, og å vise kjærlighet overfor medmennesker.

Samuel Steinmann gav oss ballast til vår felles hukommelse, en innsikt i hvor galt det kan gå når menneskefiendtlige ideologier får fotfeste, når noen mennesker tror de er bedre enn andre. I Samuel Steinmanns rause formidling, ligger det derfor en forpliktelse til oss om å hindre at noe liknende som han opplevde, skal kunne skje igjen.

Samuel Leon Steinmann; hvil i fred!