t

Menneskerettighetenes verdigrunnlag

Av: Hanne Sophie Greve

Frigjøringsjubileet minner oss om at Det tredje rike angrep alle sivilisasjonens grunnverdier. Nazistenes forbrytelser var hverken enkeltstående eller usammenhengende. Det lå dyrekjøpt erfaring bak verdens higen etter aldri mer. Vårt viktigste verge er troen på livet vårt, menneskets verd. Hovedoppgjørene etter Annen verdenskrig fant sted i Nürnberg og Tokyo. Fremtiden skulle trygges ved samarbeid mellom landene og absolutt respekt for menneskeverdet som tilkommer ethvert menneske. Respekt for menneskeverdet er ingen intellektuell lek. Menneskerettighetene er først og fremst et hvorfor, dernest et hvordan å leve som menneske blant mennesker.

Nazistenes ideologi var basert på herrefolksteorien –læren om ariernes overlegenhet over andre raser og en derav følgende rett til å herske over og utnytte andre folk. Andre totalitære ideologier da, som tidligere og senere, har vist tilsvarende forakt for livet. Nazistene slo ned all opposisjon for å befeste sin makt. Det ledet til at Tyskland aksepterte diktaturet med all dets terror og dets kyniske og åpne fornektelse av lovens overhøyhet. Problemet var og er ideologienes innhold – tanken om at det finnes mennesker hvis liv ikke har krav på beskyttelse.

Nazitidens hemmelige tyske statspoliti – Gestapo – var intet vanlig politi. Det var ikke underlagt domstolskontroll. Gestapo representerte fornektelse av rettsstaten og var et instrument for diktaturet som knuste samvittighet og opposisjon mot terrorveldet hjemme og ute. Nürnbergdommen identifiserte Gestapo som en kriminell organisasjon.

Grafisk design og massekommunikasjon sto høyt i mellomkrigstidens Tyskland. Hakekorset, som visuelt symbol, var sentralt da nazistene ensrettet samfunnet. Hakekorset skulle ikke først og fremst begeistre og forene, men synliggjøre den totalitære maktstrukturen. Nazistene gjorde hakekorset til et tegn på vold, okkupasjon og rasisme. Den tyske grunnlov forbyr hakekorset som ukonstitusjonelt – en naturlig følge av at menneskeverdet og de derav avledete menneskerettighetene er kjerneverdiene i grunnloven.

FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er sentrert rundt vern om menneskets liv – ethvert menneskes liv – det alltid sårbare livet. De øvrige bestemmelsene skal gi kvalitet til det liv som opprettholdes.

Opphavet til menneskerettighetene er den urgamle og uutryddelige germanske frihetsidé, sa man før krigen. Men, med Kant rekker den eneste medfødte menneskerettigheten – frihet – akkurat så langt at den er forenlig med alle andre menneskers samtidige tilsvarende frihet.

Virkeligheten er én og mange, sa filosofen Heraklit. Den høflige måten å uttrykk absolutt uenighet overfor en fagfelle på, ligger i ordene visstnok annerledes. Den annen kan ha en innfallsvinkel eller interesseavveining som har gått én selv hus forbi. Meningsutveksling baner vei for fremskritt. Ved å gi uttrykk for våre meninger, opplever vi også at vi lever vår frihet.

Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har konsekvent oppsummert den som a fair comment on an issue of public interest. Ord og strek er likestilt. Det er innholdet i ytringene domstolen overprøver – ganske likegyldig om de eksempelvis er gitt en partipolitisk form. Forakt for andres menneskeverd bidrar aldri til samfunnsdebatten. Ytringsfriheten er som menneskerettighet ikke løsrevet fra verdigrunnlaget menneskeverdet.

EMK art 17 Forbud mot misbruk av rettigheter lyder:

Intet i denne konvensjon skal kunne bli tolket slik at det innebærer at noen stat, gruppe eller person har noen rett til å ta opp noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er fastsatt her, eller til å begrense dem i større utstrekning enn konvensjonen gir anledning til.

EMD treffer avgjørelser og avsier dommer. Avgjørelser brukes når resultatet er åpenbart. Særlig mange av EMDs avgjørelser relatert til art 17 gjelder underkjennelse av uttrykk for nazistisk ideologi – idéer om rasemessig overlegenhet. Hvit Valgallianses partiprogram ble ikke akseptert i Norge. Klage til EMD støttet på mindretallet i Høyesterett, ble avvist under art 17. Rettslig argumentasjon som underkjennes etter art 17 bør unngås.

Misbruk av ytringsfrihet er nær forbundet med forfølgelse av mennesker – ikke minst med folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Fellesnevneren er manglende forståelse og respekt for andre menneskers liv og ukrenkeligheten av samme.

Julius Streicher utgiveren av det anti-semittiske ukebladet Der Stürmer, ble dømte i hovedoppgjøret i Nürnberg.

Ved sine taler og artikler … smittet han tyskernes sinn med anti-semittismens basill og opphisset det tyske folk til aktiv forfølgelse.

Hans Fritzsche (frifunnet i Nürnberg, men straffet i den tyske denazifiseringsprosessen) fremholdt:

… det faktum at på grunnlag av arbeidet mitt, ble fem millioner mennesker myrdet, og ufattelige grusomheter fant sted. … Det som burde stråle ut av denne tragediens mørke … erkjennelsen av at forbrytelser ikke begynner når du myrder mennesker. Forbrytelser begynner med propaganda, selv om slik propaganda gjelder en god sak. I det øyeblikk propagandaen vender seg mot en annen nasjon eller mot et menneske, begynner ondskapen.

USAs Nürnberg militærtribunal avsa (i saken mot ledere fra naziministeriene) dom for forbrytelser mot menneskeheten mot rikspressesjef Otto Dietrich – for å ha beredte grunnen for forfølgelse av jødene, for å ha rettferdiggjort de «forholdsreglene» som ble tatt mot dem, og for å ha drivet bort enhver tvil som måtte ha meldt seg med hensyn til berettigelsen av forfølgelsen. Dietrich selv kalte ikke direkte på voldsbruk.

Journalisten Georges Ruggiu drev hetskampanjer over radioen mot tutsiene i Rwanda i 1994. Han oppmuntret hutuer til å utrydde kakerlakkene, til voldtekt og plyndring. Ruggiu formidlet stikkordet – hugg ned de høye trærne – som anga starten på folkemordet. Ruggiu ble dømt av Det internasjonale straffetribunalet for Rwanda for oppvigling til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Mindre direkte former for hatefull og avhumaniserende tale kan også bane vei for overgrep. Det er straffbart. I Boot Boys-dommen av 2002 frifant Høyesteretts flertall tiltalte som hadde holdt en tale i det offentlige rom der han ga sin tilslutning til nazismen i forbindelse med en halvmilitant minnemarsj for nazilederen Hess. I klagesak over Høyesteretts frifinnelse konkluderte i 2005 Komiteen under FNs konvensjon mot rasediskriminering med at frifinnelsen representerte en krenkelse av konvensjonen. Norge ble anbefalt å sørge for at slike uttalelser ikke vernes som ytringsfrihet. FNs konklusjon skulle gis bred publisitet. Ideologier basert på hat og vold mot medmennesker har intet med menneskerettigheten ytringsfrihet å gjøre.

I 2012 avsa Høyesterett en dom for underkjennelse av en persons egnethet som dørvakt på grunn av hudfargen, og fremholdt at terskelen for straff ved rasehets nå (etter lovendring) ligger lavere enn det som ble lagt til grunn i Boot Boys-dommen.

Nazistenes bokbrenning ble iscenesatt av den tyske studentunion som en Aksjon mot den utyske ånd. Mer enn 25 000 utyske bøker ble brent på Operaplassen i Berlin 10. mai 1933. Bokbål ble samtidig tent i 33 andre universitetsbyer –flere fulgte senere. Det innledet en tid med absolutt statlig sensur.

Bokbålene hadde et rituelt preg – med hakekors, musikk og taler. I Berlin talte Goebbels til rundt 40 000 fremmøtte.

Og derfor gjør dere rett når dere i denne midnattstimen overgir til flammene fortidens onde ånd. Dette er en sterk, stor og symbolsk handling – en dåd som skal vise verden at her faller det intellektuelle fundamentet for [Weimar republikken] sammen, men fra asken skal en ny ånd triumferende reise seg som en fugl Phønix.

Brenningen var også et pålegg om konformitet.

Bokbrenning og brenning av mennesker er Det tredje rike beryktet for. Kombinasjonen ble forutsett av den tyske forfatteren Heinrich Heine mer enn 100 år tidligere. I Heines første skuespill, Almansor, brennes Koranen.

Det var bare forspill. Der hvor man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.

Heines lyrikk var elsket i Tyskland – ikke minst Lorelei. Etter at Heines bøker ble flammenes rov i 1933, ble Lorelei fortsatt trykket som del av den tyske kanon med forfatter ukjent.

Nazistene brente bøker av jøder, kommunister, sosialister og andre som de kalte fordervete. De brente bøker som forfektet idéer som de mente ville undergrave deres ideologi. Samtidig forbød de diktere, skribenter og forskere å ytre seg.

En bok formidler bare et budskap – budskapet renses ikke ut ved bokbrenning. Da må de som representerer budskapet renses ut. De som har forfattet det, utgitt det, underviser i det og gir sin tilslutning til det. Heine forsto at når mennesker kan overtales til å brenne bøker, så kan trolig noen overtales til å brenne de som står bak bøkene. Bokbrenning er negasjonen av ytringsfrihet. Bokbrenning er en handling – det er intet som taler for at den skal kunne tre i ytringens sted. Det står enhver fritt å stille spørsmålstegn ved, ta avstand fra eller forkaste innholdet i enhver bok – det er ytringsfrihet.

Martin Luther brente bannlysningstrusselen fra paven, i Wittenberg i 1520, som et brudd med fortiden. Det var intet bokbål. Mine dokumenter står det meg fritt å ødelegge, eventuelt å brenne.

Verdigrunnlaget for FN og Europarådet er det samme: Alle menneskers grunnleggende verdi og verdighet. Alt arbeid bygger på dette. Også EUs charter om grunnleggende rettigheter har menneskeverdet, frihet, likhet og solidaritet som sin plattform. Menneskeverdet skal være ukrenkelig – alle har rett til liv. I Norges Grunnlov er menneskets grunnleggende verdi og verdighet den uskrevne, men selvskreven, bærebjelken.

Norge tar nå plass i FNs Sikkerhetsråd og er en sentral aktør i Europarådet. Norge – Storting, regjering og rettsstat – må samlet støtte FNs og Europarådets verdigrunnlag.

Alle menneskers rett til liv er ikke åpent for debatt under påberopelse av den særdeles viktige, men avledete menneskerettigheten ytringsfrihet.

Mennesket «Du er ikke bare én dråpe i havet, men hele havet i én dråpe.»

– Rumi

b

1989 var året som forandret verden, og ikke minst verdensmetropolen Berlin. Siden slutten av andre verdenskrig hadde byen vært delt – først i fire okkupasjonssoner, siden i to strengt adskilte byer. Hver av byene stod solid plantet på hver sin side av det Winston Churchill under en tale i Westminster College i Fulton. Missouri i 1946 gav navnet «Jernteppet». Det skapte ingen stor internasjonal krise den 13.august 1961 da det ble reiste et fysisk skille mellom hovedstaden i DDR og den vesttyske satellittbyen i det kommunistiske rommet i øst.

Kvelden den 9.november 1989 skulle bli en kveld som øyeblikkelig skrev seg inn i verdenshistorien. Da dagen rant, var det ingen som visste dette. Det var ingen som forutså at ettermiddagen og kvelden denne datoen skulle endre hverdagen og livene til 17 millioner østtyskere som hadde levd under streng kontroll siden slutten av andre verdenskrig. Selv ikke pampene i SED, det statsbærende kommunistpartiet i Øst-Tyskland greide å se så langt inn i framtiden

. Og det er lite trolig at selv Günter Schabowski visste hva han satte i gang da han som politbyråmedlem og pressetalsmann ved en misforståelse kunngjorde at nye reisebestemmelser skulle gjelde umiddelbart. Han fikk nok en mer sentral rolle enn han hadde tenkt seg. Uttalelsen han kom med førte til en strøm av østberlinere mot den forhatte Berlinmuren.

Nå var det ikke noen overraskelse at østberlinerne og østtyskerne for øvrig ønsket å slippe ut av DDR-staten. Staten i seg selv hadde hatt liten oppslutning i befolkningen gjennom hele sin historie. Det hadde aldri vært mangel på protester og demonstrasjoner mot det totalitære regimet som hadde Sovjetunionen i ryggen. Men med en stor bamse på laget, sier det seg selv at det er lett å slå ned ethvert tilløp til opprør. Ikke minst så man dette under det betydelige opprøret 17.juni i 1953. Da kom sovjetiske soldater med all sin myndighet og kraft og la «oppviglerne» i bakken. Dette gjorde ikke innbyggerne mer vennligstilte overfor kommunistpampene i SED.

Flukt fra undertrykkelse og mangel på personlig frihet gjorde at millioner av DDR-innbyggere kom seg over til vest. De aller fleste, rundt 2,5 millioner forsvant fra DDR i perioden 1949 til 1962. Fra 1962 og fram til murens fall i 1989 er antall vellykkede flukter kun 5000. At tallet synker så dramatisk etter dette, skyldes selvfølgelig alle de ressursen Walter Ulbricht og han etterfølgere satte inn på å stoppe flyktningestrømmen. Berlinmuren var bare en av mange tiltak. Av de som forsøkte men mislykkes med flukten, ble så mange som 78.000 mennesker fengslet i DDR gjennom kommuniststatens historie.

I 1948 bodde det rundt 19 millioner mennesker innenfor det området som året etter skulle framstå som Den tyske Demokratiske Republikk; DDR. Ved gjenforeningen 42 år seinere var innbyggertallet redusert med tre millioner, til rundt 16 millioner. Reduksjonen skyltes både flukt fra SED-staten, men også en tydelig nedgang i fødselsraten. Det siste skyltes ikke minst tilgang på ny prevensjon som p-pillen, og legalisering av abort.

Blant alle innbyggerne fantes det en egen gruppe, et verktøy for myndighetene i kampen mot flukt, protest og opprør. Dette var STASI, det «hemmelige» politiet. I følge STASI sin egen offisielle statistikk hadde regimet mot slutten 97.000 heltidsansatte og 173.000 informanter tilknyttet sin virksomhet. Med en befolkning på litt over 16 millioner, ser regnestykket ut til å gi et nedslående svar; hver ca. 60. DDR-borger hadde en oppgave for STASI, for kommunistregimet men mot innbyggerne. For de sistnevnte betydde dette selvfølgelig at de ikke kunne være trygge i noen sammenhenger, den personlige friheten var sterkt begrenset. Tillit til en hvem-som-helst var en stor risiko.

En risiko var det selvfølgelig også for dem som gikk ut i gatene om kvelden den 9.november 1989
. Det var ingen som helt visste hvordan situasjonen etter Schabowskis opptreden foran pressekorpset skulle håndteres. På den ene siden var innbyggerne overbevist om at de kunne gjøre som de ville, på den andre siden var det mange av dem som fremdeles var i kommuniststatens tjeneste som ikke hadde fått ordre eller direktiver om hvordan de skulle forholde seg. Volkspolizei stod fremdeles med skarpladde våpen langs grensebefestningen, og deres oppgave var klar; å hindre flukt med alle midler! Men de stod ikke alene! Lyset fra sterke lyskastere fanget også inn tusener av østberlinere som hadde trukket mot overgangspunktene til vest. Om situasjonen var forvirrende, var den også preget av opprømthet – og et nytt mot. Sammen var de plutselig blitt sterke, og den respekten de hadde for grensevaktene svant hen. Plutselig var det innbyggerne som ga ordre: «Lukk opp!», ropte de til vaktene.

De som stod med nøkkelen var rådville. Lite hjalp det at de forsøkte å få kontakt med overordnede myndigheter som kunne hjelpe dem i denne vanskelige situasjonen. Det var ingen som tok telefonen, uansett hvem det var de forsøkte å få i tale. Det kunne se ut til at hele den politiske ledelsen hadde sunket i jorden. Selvfølgelig var ikke akkurat det tilfelle, – men det hjalp lite for den situasjonen grensevaktene befant seg i. Fra den vestlige siden av muren hørte man folkemengdens ettertrykkelig invitasjon: «Kom over, kom over!», samtidig som fjernsynsstasjoner tente sine lyskastere for å fange situasjonen med sine kameraer. Nå var verdens øyne rettet mot Berlin – nok en gang!

En av dem som gjorde forgjeves forsøk på å få klarhet i den situasjonen som var oppstått, var en kaptein i den østtyske grensevaktstyrken. Han befant seg ved det berømte Chechpoint Charlie. Etter gjentatte, men mislykkede forsøk gav han enten opp eller tok skjeen i egen hånd. Klokken 23.17 gav han uansett sin ordre til sine undersåtter: «Lukk opp!». Kort tid før dette var også overgangen i Bornholmer Strasse åpnet. Brått og uventet hadde Berlinmuren utspilt sin rolle!

Berlinmurens fall var østtyskernes egen fortjeneste. Uten deres vilje til å velte et menneskefiendtlig og totalitært kommuniststyre ville muren fremdeles stått stødig, uansett hvilket press utenomverdenen hadde øvet på den.

Mandag 9.november er det 26 år siden Berlinmuren mistet sin egentlige funksjon. I dag er det få rester igjen av selve muren. Men bevisstheten om dens eksistens er fremdeles sterk, – og skal være det. 9.november er ikke bare en merkedag i tysk historie, det er en merkedag for alle som jobber for demokrati og menneskerettigheter. Og selv om markeringen av dagen antakelig ikke blir like overveldende som 20- og 25-års-markeringen, er det verd å finne en plass til datoen og begivenheten i vår felles hukommelse. Det ligger mye lærdom i historien om Berlinmuren som kan si oss noe om hvor vi skal manøvrere inn i framtiden for å unngå nye murer.

Når dette skrives er det hundrevis, ja – tusenvis av mennesker på flukt fra det stedet de kanskje aller helst vil være

. Men fordi kriger og konflikter gjør deres hjemsted til et umulig sted å være, legger de ut på flukt for om mulig å ta seg fram til et tryggere sted
. Også vi i Norge får kjenne på det i disse dager. De som skal ta vare på dem i det de krysser grensen til Norge har mye å gjøre om dagen. Men så er det ikke bare mottaksapparatet som skal bidra. Hver enkelt av oss må delta. Det kommer mange nye mennesker innenfor våre grenser, og vi skal ta dem godt imot. For at de raskest mulig skal kunne fungere i vårt samfunn, at de skal kunne ta livene sine tilbake og i bruk, er det vi som må åpne dørene.

 Norge er et lite land hva innbyggertall angår. Vi må ikke se på det som en katastrofe for oss selv om mennesker kommer hit for å søke beskyttelse. Vi må se det som et privilegium, at vi både har økonomiske og menneskelige ressurser til å hjelpe dem som har levet deler av eller hele livet under helt andre forutsetninger enn oss selv. Det er ikke så mange tiårene siden nordmenn selv hadde behov for beskyttelse. Under andre verdenskrig stilte Sverige opp for tusenvis av nordmenn, samtidig som våre landsmenn i den nordligste delen av landet ble gjort til interne flyktninger da hjemmene deres ble brent ned av okkupasjonsmakten. Heldigvis for oss er dette forgangen historie.

 Våre folkevalgte politikere har fått en oppgave som garantert gir mye hodebry i disse dager. Landet vårt var ikke forberedt på den flyktningestrømmen vi opplever. Men at de – politikerne – tar oppgaven på største alvor, det er det ingen som skal være i tvil om. Det betyr imidlertid ikke at det er rørende enighet i vårt samfunn om hvordan vi skal løse de utfordringene flyktninger byr oss. Debatten går daglig på arbeidsplasser, i hjemmene våre og ikke minst i media. Dessverre opplever vi at debatten i noen sammenhenger sporer av, og hvor debattsidene til mange av våre aviser fylles opp av en ordbruk og situasjonsbeskrivelse som ikke er Norge verdig.

 I aviser og i TV hører vi om vårt naboland, Sverige hvor flyktningmottak blir satt i brann
. Det er en debattform som er fullstendig uakseptabel. De som velger å gå til slike ytringer er mennesker som antakelig ikke vil delta i en sivilisert debatt, og som velger de samme midlene som dem som lager flyktningestrømmer i vår tid. Brannstiftere er kriminelle, udemokratiske og menneskefiendtlige. Det synet de fremmer gjennom sine gjerninger forteller mye om det samfunnet de ønsker å skape. Vi andre må stå sammen og vise en helt annen vei inn i framtiden. De som tyr til kriminelle handlinger i sine ytringer gjør ikke annet enn å spre frykt
. Det de holder på med er terrorisme! I et demokratisk samfunn er det engang slik at flertallet får sakene sine igjennom
. Om man får mye omtale for ekstreme ytringer og handlinger betyr det ikke at de har rett. Heldigvis ser det ut til at vi i Norge har et flertall for en human behandling av dem som kommer hit, selv om vi kanskje ikke umiddelbart får løst utfordringene på en optimal måte.

 Medias bilde av dagens situasjon er høyst varierende. Den fjerde statsmakt, som pressen gjerne blir kalt, er i stadig jakt på salgbare oppslag. Men de skal ikke bare formidle sensasjonene, de skal også være kritiske og korrigerende. I flere av debattene rundt flyktningspørsmålet holder de ikke alltid hodet kaldt. Ved flere anledninger lar de det passere om politikere kaller flyktninger for innvandrere. Det er ikke akseptabelt. Innvandrer og flyktning er to forskjellige ting. Å kalle en flyktning for innvandrer, ufarliggjør den situasjonen personen faktisk befinner seg i. Her har enhver debattleder eller journalist fremdeles en jobb å gjøre.

 Måten vi tar imot flyktninger på, holdningene vi møter dem og deres situasjon med sier mye om oss som mennesker. Det vi gjør i dag, er det som danner grunnlaget for historien som skal skrives om oss. Det er våre gjerninger i dag som skal danne grunnlaget for den vurderingen våre etterkommere kommer til å gjøre av oss. Holder vi tunga rett i munnen og behandler mennesker slik mennesker skal behandles, vil vårt ettermæle kanskje bli vår stolthet.

 

Før andre verdenskrig bodde det 562 jøder i den polske byen Jewabne. Den 10.juli 1941 skulle denne gruppen i befolkningen komme til å reduseres med mellom 340 og 400 mennesker (i følge IPN; Institutt for Nasjonalt Minne, Polen). Lenge trodde man at massakren som utspant seg i byen var utført av en såkalt Einsatzgruppe. Men når noen valgte å se nøyere på det som hadde skjedd, fant de at gjerningsmennene i stor grad bestod av polakker.

Tidlig om morgenen den nevnte datoen omringet 40 polakker sammen med åtte tyske politimenn jødene i området og førte dem til torget i Jewabne. Her ble jødene mishandlet, for siden å bli drept enkeltvis med slag av stokker og steiner samt gjennom tortur. Noen ble også halshugget. Etter at livet var tapt, ble de døde kroppene skjendet.

Når den grusomme seansen på torget var over, ble den lokale rabbineren tvunget til å gå i spissen for en prosesjon til en låve ikke langt unna. Her ble jødene jaget inn før låven ble satt i brann. De innestengte menneskene ble brent i hjel. Etterpå ble levningene dumpet i en massegrav.

Historien om massakren i Jewabne er nå blitt teater. På Nationaltheatret i Oslo spilles forestillingen denne høsten. Med det materialet som danner utgangspunktet for forestillingen, sier det seg selv at dette måtte bli sterk kost. Regissøren, Oskaras Koršunovas har ikke lagt fingrene i mellom, men har ledet et solid ensemble fram til noe som må sies å være noe av det sterkeste og viktigste vist på en norsk scene.

Det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Det er vanskelig å tro at det kunne skapes noe poetisk ut av det mørkeste kapittelet i nyere europeisk historie. Men, – det er det dramatikeren, Tadeusz Słobodzianek har greid, og med det har han forsterket tragedien.

Å følge personene i stykket gjennom flere tiår, er å følge historien om vennskap og ondskap, om unnlatelsessynd og fortrenging. Det er å følge historien om oss alle, fordi stykket reiser allmenngyldige spørsmål det kan være ubehagelig å forholde seg til. Ligger grusomme handlinger latent i oss alle? Hva ville du selv ha gjort i en liknende situasjon?

Et stadig gjentakende mantra gjennom historien om overgripernes grusomme gjerninger er; hva kunne jeg gjøre? Mye ligger bak nettopp dette spørsmålet når gjerningsmenn og tilskuere skal forklare sin deltakelse eller tilstedeværelse i den historiske hendelsen. Overgriperen som ikke synes han selv deltok i så stor grad at det førte til en katastrofe – et massedrap, graderer sitt ansvar og sine handlinger
. Tilskueren som passivt ser naboene slaktes, bærer på en tydelig frykt om at hvis man griper inn vil det få alvorlige konsekvenser for ens egen person

. Dilemmaer og fornektelse står i kø.

”Klassen vår” er til tider svært ubehagelig. Det er ikke godt å være tilskuer til menneskelig ondskap på sitt aller verste, selv om skuespillerne bruker virkemidler som skåner oss som sitter i salen. De gjør en usedvanlig jobb med å framstille et massedrap uten de store og voldsomme effektene. De er overbevisende fra begynnelse til slutt.

Denne forestillingen fortjener alle de publikummere den kan få!

I dag tenkte jeg bare å legge ut noen tankevekkende avsnitt fra en tale i Washington Holocaust Museum i 2006

. Taleren het Christopher Browning
. Det han sier kan kanskje hjelpe oss til å komme nærmere en forståelse for hva som skjedde under den andre verdenskrig

.

«Jeg tror vi må unngå å se på Holocaust som en form for en naturlig katastrofe
. Holocaust var ikke en tsunami. Det var ikke et jordskjelv. Holocaust var en menneskeskapt hendelse. Mennesker tok beslutninger og mennesker handlet
. Og om vi behandler det som en form for noe overnaturlig, fjerner vi simpelthen Holocaust fra historien og endrer det til en forvirrende og mystisk hendelse. Jeg tror vi må bevare den menneskelige dimensjonen i det, og for å gjøre det er vi nødt til å se nøye på gjerningsmennene, både i betydning av dem som skapte politikken og tok beslutningene, og i betydning av dem som brakte beslutningene ut i handling og utførte drap dag etter dag, ansikt til ansikt med sine ofre, – og å behandle dem som mennesker. Vi må aldri miste av syne at hele hensikten med dette er å fange opp grusomhetene i hva dette innebærer. Fordi – selvfølgelig – ved å se på gjerningsmennene som mennesker, blir vi konfrontert med det ukomfortable spørsmålet: Var de fundamentalt annerledes enn hva jeg er? Og, i en slik situasjon; hva ville jeg ha gjort?»

Europa hadde allerede opplevd at freden var en realitet, at Nazi-Tyskland hadde kapitulert. Men fremdeles pågikk krigen i Asia. Japanerne hadde ikke lagt ned våpnene, noe det hadde vært gjort gjentatte forsøk på å få dem til å gjøre. Og selv om flere ledende japanere var på gli, var det ikke mulig for de allierte å få dem til å gå med på å kapitulere uten vilkår. Den standhaftigheten skulle resultere i en høy pris som den japanske sivilbefolkningen skulle komme til å måtte betale – ikke bare umiddelbart, men i årtier videre fram mot vår tid.

Allerede før andre verdenskrig møtte sin ende hadde USA i samarbeid med Canada og Storbritannia jobbet intenst med et nytt våpen. Våpenet skulle gjøre slutt på krigen, – på alle kriger. I dypeste hemmelighet jobbet vitenskapsmennene med supervåpenet. Og siden de ikke var de eneste som hadde forstått at det gikk an å lage et slikt våpen, hadde de bare tida og veien på seg for å kunne krysse målstreken først. Den 16.juli 1945 krysset de den; den første kjernefysiske prøvesprengningen fant sted i New Mexico i USA.

Overskriften på denne bloggen er første verselinje i Jens Bjørnebos «Vise om byen Hiroshima». Her tegnes et idyllisk bilde av en sommermorgen i den japanske byen, der alt var fred og ro, og hvor bekymringsløsheten rådet. Dette var nok ikke tilfelle den 6.august 1945. Japanerne var pinlig klar over at de kunne bli utsatt for angrep fra de allierte. De hadde faktisk forventet at det skulle skje, at de alliertes brannbombing skulle ramme dem
. De stilte seg undrende til at det faktisk ikke hadde skjedd. Men de tok sine forhåndsregler. Hiroshima var en storby, og som mange andre storbyer hadde man også her evakuert deler av befolkningen nettopp på grunn av faren for angrep. Den 6.august 1945 regner man med at det fantes mellom 340.000-350.000 mennesker i Hiroshima.

Klokken 08.15 kom bombeflyet Enola Gay inn over byen og slapp bomben «Little Boy». 580 meter over bakken sprengtes atombomben med en kraft verden aldri hadde sett maken til tidligere. Resultatene var ubeskrivelige, men ikke tilstrekkelig til at japanerne la ned våpnene. Dette fører til at neste bombe ble sluppet over byen Nagasaki tre dager seinere. Den «bragden» var det bombeflyet Bockscar som stod for. I sin last brakte flyet med seg bomben som ble kalt «Fat Man». Klokken 11.02 sprengtes den over byen.

Ødeleggelsene disse bombene førte til er nesten ubeskrivelige. Alle menneskene som umiddelbart mistet livet ved begge anledninger er enorme. Mange menneskeliv skulle gå tapt i tiden som fulgte, som et resultat av bombene. Effekten av bombene rystet en hel verden, og gjør det fremdeles. Men ennå skulle det gå fem dager før japanerne sendte sin formelle kapitulasjon til USA.

«Atombombens far» var et tilnavn Julius Robert Oppenheimer fikk. Han ledet det såkalte «Manhattenprosjektet» i årene 1943-45. Prosjektets hovedoppgave var å utvikle en atombombe. De kom i mål med det arbeidet; hvilket førte til bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Da Oppenheimer selv så konsekvensene av det nye supervåpenet, tok angeren en solid plass i ham. Han ble en av de første som tok avstand fra bruk av atomvåpen. Han nektet også å delta i det videre arbeidet med utvikling av det som skulle bli kjent som hydrogenbomben.

Siden bombene over Hiroshima og Nagasaki, har både framstilling og bruk av atomvåpen vært et hett tema. USAs overlegenhet rett etter krigen nettopp på grunn av dette våpenet, var utålelig for motparten. Sovjetunionen satte alle kluter til for å komme på samme nivå når det gjaldt våpen. Den 29.august 1949 kunne de gjennomføre sin første prøvesprengning. Med det var et kostbart våpenkappløp i gang. Gjennom hele den perioden som kalles «Den kalde krigen» var utviklingen av disse masseødeleggelsesvåpnene en hovedsak. Flere land skal komme på lista over atomvåpeneiere, og flere land skulle oppleve en økende grasrotbevegelse mot disse våpnene. Dessverre representerer denne typen våpen fremdeles en betydelig trussel for menneskeheten.

Siden bombene falt over Hiroshima og Nagasaki, har denne typen våpen aldri siden vært brukt i konflikter eller kriger. Men så lenge de fremdeles finnes og fremdeles produseres, ligger det alltid en mulighet for at de igjen kan bli brukt. Effekten og ettervirkningene av bombene som ble sluppet over Japan har vært medvirkende til at verden så langt har sluppet liknende scenarioer igjen
. Likevel er det viktig å bære historien om dette videre som en advarsel også for fremtidige generasjoner.

 

I disse dager er det mange her i landet som går over i en etterlengtet feriemodus

. Noen skal gjennomføre reiser til utlandet, andre til sommerstedet ved kysten hvor familien i generasjoner har levd glade sommerdager. Fjellvandring er heller ikke å forakte for oss som lever på grunnfjell og har rein og vakker natur vi fritt kan ferdes i
. Snart lukker skolene i det ganske land dørene før St.Hans-feiringen kan ta til. Og snart blir lange lyse sommernetter det som skal lade batteriene våre før høsten og vinteren krever mere av oss. Men rett før dette kan vi kanskje stoppe litt opp og kaste et lite blikk utenfor vår egen lille verden

. I morgen er det nemlig en viktig dag som trenger vår oppmerksomhet.

20.juni markerer vi Verdens Flyktningedag. Dette gjør vi fordi ikke alle mennesker kan gå sommeren i møte med de samme forventningene som oss, som ikke kan ligge henslengt på et svaberg og slikke sol. Når dette skrives, er det 59,5 millioner mennesker som lever usikre dager som flyktninger og internt fordrevne. Tallet er svimlende høyt, og høyere enn noen gang. I løpet av de siste fire årene har det skjedd en firedobling. Først og fremst skyldes konfliktene i Syria, Irak og Sør-Sudan, men også fra Ukraina.

Mange av dem som faller inn under kategorien flyktninger er barn og ungdom. Noen av dem kommer seg helt til Norge. De har reist langt, og de har reist alene
. De har reist uten trygge voksne ved sin side. De erfaringene de har pådratt seg og de belastningene de har vært utsatt for er kanskje ikke mulig for oss nordmenn å forstå. Heldigvis har Norge ratifisert Dublin III-avtalen,- den som sier at mindreårige asylsøkere – altså de under 18 år – skal tas spesielle hensyn til når det gjelder evt. retur. Men så er det likevel slik at disse barna og ungdommene sjelden eller aldri har papirer som viser alder, eller annen identitet for øvrig. Og da kommer spesialistene på aldersbestemmelse på banen. Noen gange anslås det at de er under 18 år, andre ganger kan man med sikkerhet slå fast at de er over 18 år
. I noen tilfeller er det mere vrient. Man kan ikke med sikkerhet anslå alderen. I Norge har vi et godt prinsipp som er en rettsstat verdig; tvil skal komme tiltalte til gode! Dessverre praktiseres ikke dette konsekvent i forhold til flyktninger.

Norge er et ressurssterkt land – det er de aller fleste enige om. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er gode på å hjelpe dem som trenger oss, og som kommer utenfra. FN sier nemlig at det (dessverre) er de ressurssterke landene som gjør minst for å hjelpe når det gjelder flyktningeproblematikken i verden i dag.

Jan Egeland, genralsekretæren i Flyktningehjelpen sier i dagsavisen 19.juni:

«Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan fler konflikter forebygges og bilegges. Med økonomiske bidrag kan vi hjelpe flere hjem. Er det politisk vilje, kan flere integreres i et nytt land. Nå svikter vi på alle felt.»

Det handler nok ikke bare om politisk vilje. Hver enkelt av oss må bidra, om ikke på annen måte enn å erkjenne at flyktninger er et felles problem. For selv om vi kan nyte late dager under skyfri himmel de kommende ukene, er det mange som har langt igjen før de når den standarden. Løsningen kommer ikke automatisk.

 

Denne vinteren og våren har stått i minnemarkeringenes tegn. Over hele Europa har man markert at det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Hvert eneste land som var okkupert under andre verdenskrig har hatt sine nasjonale markeringer for når de fikk friheten tilbake. «70 år med fred» har blitt gjentatt i mange taler. Og for Norge sin del er det det som er realiteten. Norge har hatt fred i alle tiårene etter andre verdenskrig. Det samme gjelder for mange andre land på det europeiske kontinentet, – men dessverre ikke for alle.

Etter andre verdenskrig ble som kjent Europa nærmest delt i to. I øst ble flere stater liggende under kommunistisk styre. Frontene mellom øst og vest var steile. Så kom man til slutten på 1980-tallet. Det ene kommunistiske styre etter det andre falt. Flere nye land og nasjoner startet arbeidet med å bygge nye demokratier. Tidligere stater fra ulike sammenslutninger søkte uavhengighet, og det europakartet man hadde manøvrert etter i flere tiår, måtte tegnes på nytt.

70-årsmarkeringene har vært viktig. Vi har en historie som ikke må eller skal glemmes. Samtidig er vi nødt til å ta innover oss at Europa ikke har vært uten konflikter i løpet av de 70 årene som er gått siden andre verdenskrig. Det er andre ting som også fortjener vår oppmerksomhet, selv om det ikke er like positivt ladet som ordet FRED.

11.juli i år er det 20 år siden det største massemordet i europeisk etterkrigstid fant sted. Mellom 7.475-8.000 bosnjaker – barn, kvinner og menn ble massakrert av serbiske styrker i sitt eget hjemland.

Bosnia erklærte seg som selvstendig stat 15.oktober 1991. Fram til da hadde de vært en del av føderasjonen vi kjenner som Jugoslavia. 6.april året etter anerkjente EU Bosnias uavhengighet og selvstendighet, og fikk følge av USA dagen som fulgte. De bosniske muslimene hadde oppnådd noe de hadde drømt om lenge. Men innbyggerne i Bosnia besto av flere grupper, ikke minst de bosniske serberne. De hadde helt andre tanker om det som skjedde. De hadde ikke noe ønske om selvstendighet for Bosnia, men ønsket å bevare kartet slik det hadde vært. I alle fall ønsket de at alle serbere forble innenfor de samme grensene. Derfor kunne de ikke akseptere Bosnias løsrivelse.

Konfliktnivået var høyt. FN kom på banen, og internasjonale styrker ble sendt til området for om mulig å dempe konfliktnivået. Men selv om FN representerte det internasjonale samfunnet, hadde ikke vedtakene og handlingene de stod bak støtte blant serberne. FN opplevde likevel at de hadde lykkes med oppgaven de hadde påtatt seg. I april 1993 erklærte de Srebenica som en sikker sone. De nederlandske soldatene i Dutcbat ble stasjonert i området rundt byen som en garanti for dette. Trykket fra serberne lot likevel ikke til å forsvinne. De gjorde FN sin oppgave vanskeligere og vanskeligere
. Dutcbat-soldatene fikk selv merke hvordan det strammet seg til

. Bosniskserbiske militærstyrker inkludert Skorpionene, en serbisk spesialstyrke, under ledelse av general Radko Mladić gjorde situasjonen vanskeligere og vanskeligere. 11.juli 1995 gikk de til angrep. Som tidligere nevnt slaktet de rundt 8.000 mennesker denne dagen. Det internasjonale samfunnet stod lamslått tilbake, – de hadde ikke greid å forhindre det som i dag ses på som et folkemord.

2015 har hittil vært et år hvor vi har markert fred og frihet etter andre verdenskrig. Dessverre er vi i det samme året også nødt til å markere mindre positive hendelser i vår nære fortid.

 

I 2014 markerte vi at det var 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov, gikk ut av unionen med Danmark og inngikk en løsere union med Sverige
. I år markerer vi at det er 70 år siden frigjøringen av landet vårt etter den andre verdenskrig
. Alle minnemarkeringene har skapt en ny interesse for andre verdenskrig som historisk epoke

. Alle tenkelige media har stilt opp og formidlet ulike sider av en fem år lang okkupasjon, hvor ufrihet og utrygghet kanskje var det som preget nasjonen mest. Den første nasjonaldagen etter at fremmede soldater hadde tatt seg inn i landet, ble nok ikke helt den dagen mange hadde sett fram til
. Mangel på norske flagg og høye hurra-rop, og erkjennelsen av at man ikke lenger var herre i eget hus dempet det meste av feiring den dagen, selv om norske styrker –  spesielt i nord – ennå ikke hadde gitt helt opp håpet om å drive okkupantene ut av landet.

På nasjonaldagen i 1940 hadde folk fremdeles tilgang på radioapparatene sine. Og for dem som fikk søkeren i riktig stilling, kunne stemmen til Nordahl Grieg høres fra Tromsø Radio – den eneste gjenværende frie radiostasjonen i Norge. For første gang kunne man høre et dikt som også seinere er brukt for å minnes og for å beskrive nordmenns følelser denne dagen:

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.

Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,

Skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

 

Det fødes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,

Så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød

Som i en sunket u-båt … Vi vil ikke dø en slik død!

 

Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,

Som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.

Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.

Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

 

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,

Og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden. Vi bygde på fred, som i tross,

Og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

 

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag

Da nordmenn forenes i samme befriende åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

 

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

Soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

 

Selv skulle ikke Nordahl Grieg få oppleve at Norge ble fritt igjen. Han ble skutt ned over Berlin den 2.desember 1943
. Men diktet hans sier likevel noe om det å miste friheten, om det å ønske å stå imot og igjen kunne leve frie liv.

Kong Haakon befant seg også i Nord-Norge den 17.mai 1940, nærmere bestemt i Målselv, hvor han og Kronprins Olav bodde de siste ukene under kampene i Nord-Norge. Siden ble det fem år i eksil for monarken
. Da freden kom, befant han seg i London. Han rakk ikke hjem til nasjonaldagsfeiring, men brukte det mediet som var mest «in» på den tiden; radioen til å meddele seg til folk og drott:

«Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk, atter kan vi feire dagen som det den har vært for all nordmenn siden fedrene på Eidsvoll gav oss grunnloven. Vi har ført krigen for å forsvare det som alle nordmenn siden den gang har satt høyest i livet, friheten. Vi må aldri glemme å takke Vår herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. … Til slutt vil jeg sammenfatte det hele i en fornyet og inderlig takk til det norske folk, i hvis midte jeg nå snart igjen skal stå. Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette sammenhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av alt det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn».

Da denne talen ble holdt, hadde det gått 135 år siden Norge var blitt en selvstendig stat. I flere hundre år hadde landet vært en del av Danmark-Norge hvor det absolutte maktsentrum lå i København, og hvor norske interesser ikke nødvendigvis var høyt prioritert. Den 16.mai 1814 ble Norges egen Grunnlov vedtatt på Eidsvoll, dagen etter ble den skrevet under av alle representantene som befant seg på stedet. Men det tok ikke lang tid før den opprinnelige grunnloven måtte revideres. Etter en kortere krig med svenskene, og forhandlingene som førte fram til Mossekonvensjonen 14.august 1814, så man at den unionen man forpliktet seg til å inngå med Sverige krevde endringer i Grunnloven. Disse kom i november samme året.

Den norske Grunnlov fra 1814 skulle representere noe nytt og moderne, Den var påvirket av både den franske og den amerikanske forfatningen, og flere grunnleggende menneskerettigheter lå inne i lovverket
. Likevel kan vi med vår tids øyne undres over at den såkalte «jødeparagrafen» fikk plass i loven, – den som utelukket alle som tilhørte den jødiske religionen fra riket. Verken Danmark eller Sverige hadde liknende paragraf i sitt lovverk. I så måte hadde vi noe «nytt», selv om det ikke var særlig liberalt eller humanistisk. Grunnloven slo også fast at det i grunnen bare var en trosretning som var den rette, og at Kongen var øverst både i kirke og stat. Når det gjaldt posisjonen på toppen av Staten, ble den for Kongens del innskrenket da parlamentarismen ble innført på slutten av 1800-tallet, tiår etter at den urimelige «jødeparagrafen» ble fjernet i 1851.

I år er det naturlig å trekke inn de fem krigsårene i feiringen av nasjonaldagen. Det er de fem årene Norge, etter at vi ble løsrevet fra unionene vi hadde vært en del av fram til 1905, var fratatt all vår frihet. Siden har vi sluppet krigshandlinger og ufred her i landet. Vi har vokst til en solid demokratisk velferdsstat, hvor langt de fleste lever gode liv. Det er kanskje det viktigste vi kan feire på 17.mai. Men i all vår glede og festrus er det minst like viktig å dvele ved at mange ikke har de samme mulighetene som oss selv, og at vi er i en posisjon hvor vi kan bidra til å endre dette på mange områder.

Frihet, demokrati og velferd kommer ikke av seg selv. Det er resultat av langsiktige planer og dyktige mennesker som greier å jobbe sammen, selv om de ikke alltid er enige. Det er også et resultat av at vi evner å se at ikke alle har de samme forutsetningene til å bidra, men at de likevel får den verdigheten de har krav på. Å skape det gode samfunnet betyr rett og slett at vi tåler å trekke litt ekstra på lasset om det kan få flere med hele veien. Hittil ser det ut til i vi i Norge har lykkes i stor grad. Men ønsker vi at et slikt samfunn kan bestå, må vi delta med de evner og de krefter vi har, hver på vår måte. Vi må akseptere at vi er forskjellige, men at de verdiene som er viktige for oss alle gjør at vi likevel er et fellesskap.

God 17.mai!

Gratulerer med dagen, hele Norge!

Ikke nødvendigvis skyfri himmel, men gleden var likevel stor 8.mai 1945. Etter drøye fem år under okkupasjonsstyre kunne nordmennene gå ut i gatene og feire at Norge igjen var et fritt land.

I Barentshavet lå et lavtrykk og dirigerte kjølig polarluft inn mot den nordligste delen av landet. Kaldværet var kanskje ikke det beste for dem som fremdeles bodde der
. Det meste av landsdelen lå nærmeste tilbake som en nedbrent ruin etter at Hitlers soldater hadde brukt «den brente jords taktikk» etter hvert som sovjetiske tropper rykket fram. Den systematiske og omfattende ødeleggelsen okkupantene sto for den siste krigsvinteren, ble beskrevet som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden, – det sa i alle fall den daværende kronprins Olav. Allerede i oktober 1944 lå tjukk røyk over Kirkenes, – siden spredte den seg videre i Finnmark og i Nord-Troms.

Selvfølgelig gjorde okkupasjonsmakten dette for å vanskeliggjøre den sovjetiske framrykkingen. Vellykket må det ha vært også. I alle fall ga regjeringen Gerhardsen justisminister Jens Christian Hauge i oppgave å arbeide med planer som liknet mistenkelig – med tvangsevakuering og nedbrenning – som en del av forsvarsstrategien etter krigen. Under den kalde krigen var man jo engstelig for at russerne igjen skulle trå innover den norske grensen i nord, ikke for å frigjøre; men for å okkupere. De som flyttet tilbake til nord, og som drev oppbygging av hus og hjem visste ingenting om dette. Det var allmenn kunnskap først i 2005.

Nysnø falt flere steder i landet den 8.mai 1945. I Tromsø økte snødybden med 7 cm. Men i sør lå et høytrykk som ga rolig vær uten nedbør. Noen skyer var det nok om morgenen, men flere steder kunne gledens rus over gjenvunnet frihet fortsette å bre om seg i kveldssolen denne dagen for sytti år siden.

Det er nok svært sannsynlig at Nils Selmer Hauff hadde kledd seg etter været denne vårdagen. Og det var like sannsynlig at han allerede kvelden i forveien var klar over at krigen var slutt. Uansett så fant han veien til bokhandelen han drev i Universitetsgaten i hovedstaden. Det var nok ikke mye han hadde tenkt å gjøre akkurat der – bortsett fra å henge opp en plakat i vinduet for å informere dem som eventuelt hadde tenkt å besøke bokhandelen akkurat 8. mai. En kort beskjed; «Lukket på grunn av glede». Og glede var det over alt – uansett værlag!

Fred! For mange var dette ordet uvirkelig og vanskelig å fatte rekkevidden av. De siste årene hadde vært tunge på så mange måter. Mangel på alt, men kanskje først og fremst mangel på frihet til å være menneske med egne meninger. Alt man hadde holdt inne med, alt man hadde holdt ut! Nå gikk man absolutt mot lysere tider. Optimismen var en energi som strømmet gjennom befolkningen. De aller fleste som forteller om fredsdagene, forteller nettopp om gleden over gjenvunnet frihet og selvstendighet, om framtidshåp og optimisme

. Men det var ikke alle som opplevde det slik. De historiene kom imidlertid ikke fram før etter mange år.

Uansett, 8.mai 2015 kan vi – og det bør vi – markere 70 år uten krig i Norge. Vi ble et av de landene i verden og ikke minst i Europa, som virkelig ble frigjort, som ble et fritt og demokratisk samfunn og fikk muligheter mange fremdeles drømmer om. Samtidig gir denne dagen oss en mulighet til å stoppe opp tenke på alle dem som sto imot okkupantene og deres medløpere gjennom hele krigen, og som i mange tilfeller betalte en høy pris for at vi som kom etter skulle kunne leve i det Norge vi kjenner i dag. Det finnes nok av historier som forteller om dem som ofret liv og helse for nettopp det, bokstavelig talt.

Vår 70-årige frihet og selvstendighet har ført oss fram til status som et av de beste landene å leve i. Samtidig har det ført oss til en posisjon hvor vi blir hørt, og derfor i mange sammenhenger kan bidra til at andre mennesker som ikke har den samme friheten, kan øyne et håp om at også de kan nå dit en dag. Først og fremst kan vi vise at fred er en bedre vei til framgang enn noen konflikt eller krig kan være.