Europa hadde allerede opplevd at freden var en realitet, at Nazi-Tyskland hadde kapitulert. Men fremdeles pågikk krigen i Asia. Japanerne hadde ikke lagt ned våpnene, noe det hadde vært gjort gjentatte forsøk på å få dem til å gjøre. Og selv om flere ledende japanere var på gli, var det ikke mulig for de allierte å få dem til å gå med på å kapitulere uten vilkår. Den standhaftigheten skulle resultere i en høy pris som den japanske sivilbefolkningen skulle komme til å måtte betale – ikke bare umiddelbart, men i årtier videre fram mot vår tid.
Allerede før andre verdenskrig møtte sin ende hadde USA i samarbeid med Canada og Storbritannia jobbet intenst med et nytt våpen. Våpenet skulle gjøre slutt på krigen, – på alle kriger. I dypeste hemmelighet jobbet vitenskapsmennene med supervåpenet. Og siden de ikke var de eneste som hadde forstått at det gikk an å lage et slikt våpen, hadde de bare tida og veien på seg for å kunne krysse målstreken først. Den 16.juli 1945 krysset de den; den første kjernefysiske prøvesprengningen fant sted i New Mexico i USA.
Overskriften på denne bloggen er første verselinje i Jens Bjørnebos «Vise om byen Hiroshima». Her tegnes et idyllisk bilde av en sommermorgen i den japanske byen, der alt var fred og ro, og hvor bekymringsløsheten rådet. Dette var nok ikke tilfelle den 6.august 1945. Japanerne var pinlig klar over at de kunne bli utsatt for angrep fra de allierte. De hadde faktisk forventet at det skulle skje, at de alliertes brannbombing skulle ramme dem
. De stilte seg undrende til at det faktisk ikke hadde skjedd. Men de tok sine forhåndsregler. Hiroshima var en storby, og som mange andre storbyer hadde man også her evakuert deler av befolkningen nettopp på grunn av faren for angrep. Den 6.august 1945 regner man med at det fantes mellom 340.000-350.000 mennesker i Hiroshima.
Klokken 08.15 kom bombeflyet Enola Gay inn over byen og slapp bomben «Little Boy». 580 meter over bakken sprengtes atombomben med en kraft verden aldri hadde sett maken til tidligere. Resultatene var ubeskrivelige, men ikke tilstrekkelig til at japanerne la ned våpnene. Dette fører til at neste bombe ble sluppet over byen Nagasaki tre dager seinere. Den «bragden» var det bombeflyet Bockscar som stod for. I sin last brakte flyet med seg bomben som ble kalt «Fat Man». Klokken 11.02 sprengtes den over byen.
Ødeleggelsene disse bombene førte til er nesten ubeskrivelige. Alle menneskene som umiddelbart mistet livet ved begge anledninger er enorme. Mange menneskeliv skulle gå tapt i tiden som fulgte, som et resultat av bombene. Effekten av bombene rystet en hel verden, og gjør det fremdeles. Men ennå skulle det gå fem dager før japanerne sendte sin formelle kapitulasjon til USA.
«Atombombens far» var et tilnavn Julius Robert Oppenheimer fikk. Han ledet det såkalte «Manhattenprosjektet» i årene 1943-45. Prosjektets hovedoppgave var å utvikle en atombombe. De kom i mål med det arbeidet; hvilket førte til bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Da Oppenheimer selv så konsekvensene av det nye supervåpenet, tok angeren en solid plass i ham. Han ble en av de første som tok avstand fra bruk av atomvåpen. Han nektet også å delta i det videre arbeidet med utvikling av det som skulle bli kjent som hydrogenbomben.
Siden bombene over Hiroshima og Nagasaki, har både framstilling og bruk av atomvåpen vært et hett tema. USAs overlegenhet rett etter krigen nettopp på grunn av dette våpenet, var utålelig for motparten. Sovjetunionen satte alle kluter til for å komme på samme nivå når det gjaldt våpen. Den 29.august 1949 kunne de gjennomføre sin første prøvesprengning. Med det var et kostbart våpenkappløp i gang. Gjennom hele den perioden som kalles «Den kalde krigen» var utviklingen av disse masseødeleggelsesvåpnene en hovedsak. Flere land skal komme på lista over atomvåpeneiere, og flere land skulle oppleve en økende grasrotbevegelse mot disse våpnene. Dessverre representerer denne typen våpen fremdeles en betydelig trussel for menneskeheten.
Siden bombene falt over Hiroshima og Nagasaki, har denne typen våpen aldri siden vært brukt i konflikter eller kriger. Men så lenge de fremdeles finnes og fremdeles produseres, ligger det alltid en mulighet for at de igjen kan bli brukt. Effekten og ettervirkningene av bombene som ble sluppet over Japan har vært medvirkende til at verden så langt har sluppet liknende scenarioer igjen
. Likevel er det viktig å bære historien om dette videre som en advarsel også for fremtidige generasjoner.