27.januar markeres Holocaustdagen flere steder rundt i Norge, i andre europeiske land og land på helt andre kontinenter. Holocaust handler om de mest brutale forbrytelsene begått av en stat. Det var det nazifiserte Tyskland under ledelse av Adolf Hitler som stod bak. For mange er selve symbolet på Holocaust tidligere konsentrasjons- og utryddelsesleirer, som for eksempel Auschwitz-Birkenau
. Men Holocaust var ikke begrenset til leirene, det omfattet alle land som deporterte blant andre jøder og Rom til utryddelsesleirene
. Norge var også en del av Holocaust.  

I 1814 fikk Norge sin selvstendighet og sin egen grunnlov. Paragraf to i denne grunnloven blir ofte kalt ”jødeparagrafen”. Der stod det nemlig at ingen jøder (eller jesuitter) hadde adgang til riket. Mennesker som tilhørte den jødiske religionen hadde rett og slett ikke lov til å komme inn over Norges grenser. Denne paragrafen fikk stå urørt fram til 1851, da ble den heldigvis opphevet.

 Etter at ”jødeparagrafen” var fjernet kunne jøder få adgang til Norge, men det ble ikke en masseinnvandring av den grunn. 28 år etter at paragrafen ble fjernet, ble det holdt en folketelling. Den kunne fortelle at det dette året bare fantes 24 mennesker som tilhørte jødedommen innenfor landets grenser. De fleste av dem var kommet fra Danmark og Tyskland.

 Mellom 1880 og 1920 opplevde man en liten økning i jødisk innvandring til Norge. De som nå kom hadde tatt veien østfra. De forlot hjemmene sine for å komme seg vekk fra fattigdom, undertrykking og pogromer. Tsar-Russland var nemlig ikke særlig jødevennlig. Men selv om det var mellom to og tre millioner som emigrerte fra øst, var det bare et svært lite fåtall som fant veien til Norge – selv om det ble sagt at det var snakk om en invasjon.

 Da Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland 9.april 1940, bodde det drøyt 2100 jøder i landet. Mellom 350 og 400 var flyktninger fra Mellom-Europa. Utviklingen i dette området etter Hitlers maktovertakelse gjorde livet svært usikker blant annet for den delen av befolkningen som tilhørte jødedommen. At Hitlers medløpere ikke hadde gode planer for de norske jødene ga klare utslag kort tid etter at okkupasjonen fant sted. Forfølgelse og trakassering startet nesten umiddelbart etter at Hitlers soldater hadde satt føttene på norsk jord. Men på tross av disse tidlige hendelsen var det mange av de norske jødene som likevel hadde tro på at det ville være mulig å bli værende i landet.

 Selv om okkupasjonsmakten ikke øyeblikkelig innførte en anti-jødisk lovgivning, var det mye som talte for at jødene skulle skilles klart ut fra resten av befolkningen. Allerede i mai 1940 mistet jødene retten til å ha radioapparater
. Det skulle gå et års tid før resten av det sivile Norge måtte levere inn sine radioapparater.

 I mai 1940 skjedde det nok en ting som skulle understreke at jødene var en gruppe som okkupasjonsmakten hadde en spesiell interesse for
. De jødiske menighetene i Trondheim og Oslo ble pålagt å utferdige og levere medlemslister. Disse listene skulle vise seg å være til nytte for okkupantene og deres hjelpere når arrestasjoner og deportasjonene skulle iverksettes. Propagandaen mot jødene ble også mer tydelig i denne tiden.

 De første jødene som ble arrestert var voksne menn. Dette skjedde i juni 1941. Det gjaldt i hovedsak norske jødisk menn i Nord-Norge, men også statsløse jødiske menn som befant seg innenfor Norges grenser. De jødiske mennene som ble arrestert i Nord-Norge ble aldri satt fri igjen.

 Forholdene for jødene i Norge ble stadig vanskeligere. Yrkesforbud ble gradvis innført. De som først fikk føle dette på kroppen var advokater og kunstnere. Også jøder som levde av handelsvirksomhet fikk snart kjenne hva det ville si å miste sitt levebrød.

 1.april i 1941 innføres det legitimasjonsplikt i Norge. Alle skal fra nå av kunne legitimere seg i enhver situasjon. For jødene skulle det snart komme spesielle krav til legitimasjonen. I januar 1942 mottok alle landets politimyndigheter et rundskriv som i dagene som fulgte også fikk plass i mange av landets aviser. Dette handlet om at alle jøder nå måtte få stemplet en «J» i sine legitimasjoner. Om dette ikke ble gjort, var ikke legitimasjonen gyldig mer. Og selv om dette fra utsiden kunne synes å være en liten bagatell, var dette en del av en registrering Politidepartementet fra nå av satte i gang for å kartlegge alle jødene som bodde i landet. De som fikk passene stemplet, mottok etter hvert et «Spørreskjema for jøder i Norge» som skulle fylles ut med detaljerte opplysninger. Nok et tiltak for å registrere og overvåke jødens liv i landet.

 I 1942 strammer okkupasjonsmakten grepet om Norge og nordmenn. Høsten dette året blir det innført unntakstilstand i blant annet Trondheim. Dette skjer 6.oktober

. Påfølgende dag arresteres alle jødiske menn over 15 år i Trondheim. Arrestasjoner av jøder var ikke en ukjent sak lengre, – allerede i august hadde 11 jødiske menn blitt arrestert i nærheten av Oslo. Og som om det ikke var tilstrekkelig å frarøve mennesker friheten kun fordi de var jøder, opplevde de norske jødene at de var rettsløse også på andre områder. Mange familier mistet hus og hjem når det tyske sikkerhetspolitiet begynte å beslaglegge boligene deres.

 22.oktober ble en politimann skutt av en grenselos på Halden-toget. Skylden for drapet ble lagt på to av flyktningene – to jødiske unge menn. De ble senere myrdet i Auschwitz. Men hendelsen i seg selv ga også myndighetene et påskudd til å stramme grepet om jøder i Norge. Quisling og hans menn var raskt på banen med spesielt to nye lover som skulle forverre situasjonen ytterligere. Disse lovene ga legitimitet til de arrestasjonene som startet 26.oktober 1942. Da ble jødiske menn fra 15 år og oppover arrestert. Dette var en tydelig inngripen i jødenes liv. For å hindre at de som fremdeles ikke var arrestert – nemlig kvinnene og barna – ikke forsvant, ble det innført daglig meldeplikt.

 De nye lovene gjorde det også mulig for myndighetene å inndra jødenes eiendeler «til fordel for den norske stat».

 Samtidig med at arrestasjonene startet, er det klart at deportasjonene var under planlegging
. Myndighetene måtte organisere transport bort fra Norge. Jødene hadde ikke lengre noen trygg plass i landet. De var uønsket!

 Det tok ikke lang tid før transportene startet. 19.november 1942 hadde skipet Monte Rosa 20 jødiske menn om bord. 26.november gikk to skip ut Oslofjorden; Monte Rosa med 26 jøder under dekk og Donau med 532 jødiske menn, kvinner og barn. 24.februar 1943 gikk skipet Gotenland samme vei med 158 jøder.

 Av de 772 jødene som ble deportert fra Norge til konsentrasjons- og utryddelsesleirene i Europa, var det de nevnte transportene som tok med flest. Til sammen var det 772 jøder som ble tvangssendt. Kun 34 overlevde krigen og Holocaust.

 Heldigvis var det mange som klarte å flykte fra folkemordet. Mange jøder fra Norge greide å komme seg over til det nøytrale Sverige. I dag er selv de yngste av de overlevende eldre mennesker. Men heldigvis er det gjort et stort arbeid for å bevare historien om det som skjedde. HL-senteret på Bygdøy og Jødisk Museum i Oslo har vart betydelige og viktige dette arbeidet. Jødisk Museum i Oslo har en permanent utstilling som forteller historien om de norske jødenes skjebne. Det finnes også filmer om temaet. En av de er dokumentaren «Husk oss til livet», et møte med norske jøder som høsten 1942 ble øyenvitner da deres nære familiemedlemmer ble arrestert. Den er verd å se. Linken under hjelper dere å finne den. Kanskje kan denne filmen minne oss på hva som skjer i et samfunn hvor mennesker får ulik verdi og ulik beskyttelse av lovene.

 https://tv.nrk.no/program/KOID77000315/husk-oss-til-livet

 En annen norsk dokumentar som er verd å få med seg, er «Ninas barn». Her forteller Nina Grünfeld historien om et barnehjem som ble etablert for å ta vare på jødiske barn fra Østerrike. Denne filmen er også tilgjengelig på NRKs nett->TV:

 https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

 Ved å følge linken under, vil dere finne en oversikt over ulike minnesmarkeringer i forbindelse med Holocaustdagen 2017:

 http://www.hlsenteret.no/aktuelt/2017/den-internasjonale-holocaustdagen-2017.html

 

Kilder:

Jødisk Museum, Oslo

HL-senteret, Oslo

NRK