Jeg var nylig på et seminar i regi av Amnesty International
. Temaet var ”The human rights situation in Turkey and the way forward”.

Diskusjonen fikk meg til å fundere litt på om bruk av unntakstilstand noen ganger kan være en beleilig, og legitim, måte å kneble meningsmotstandere på. Eller, selv om unntakstilstanden i utgangspunktet var nødvendig, så kan man stille spørsmål om tiltakene overdrives både i varighet og styrke.

Det spesielle med unntakstilstand er at den gir politiet, de militære styrkene og/eller administrasjonen veldig frie hender til å iverksette tiltak kun på mistanke. Uten dom. Tiltakene kan være fengsling, blokkering av nettsteder og sosiale medier, eller oppløsing av organisasjoner. Altså omfattende tiltak som definitivt er brudd på menneskerettighetene. Men som likevel er ”lovlig” fordi det er unntakstilstand.

I Tyrkia er flere hundre organisasjoner blitt forbudt. Tusenvis av offentlig ansatte har mistet jobben. Politikere, journalister og menneskerettighetsforkjempere er arrestert. Alt på grunn av mistanke om til Gülen-bevegelsen som myndighetene mener står bak kuppforsøket i juli. Og, fullt ”lovlig” siden det er unntakstilstand.

Tyrkia er ikke alene om å bryte menneskerettighetene ved innføring av unntakstilstand. I Frankrike ble det erklært unntakstilstand i 12 dager etter terrorangrepet i Paris i november 2015. Før utløpet av denne vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge den i tre måneder. I løpet av denne perioden ble 354 per­soner fengslet på mistanke. Uten domstolens godkjenning. Helt ”lovlig”.

Intensjonen bak unntakstilstander i demokratier er åpenbart gode. Borgernes rettigheter settes til side for å kunne beskytte dem bedre. Men, det kreves god politisk ledelse og klokskap for å forvalte unntakstilstanden på en måte som ikke bryter menneskerettighetene til en gruppe som utøver sine selvsagte borgerrettigheter innenfor demokratiske rammer

.