I disse dager er det mange her i landet som går over i en etterlengtet feriemodus

. Noen skal gjennomføre reiser til utlandet, andre til sommerstedet ved kysten hvor familien i generasjoner har levd glade sommerdager. Fjellvandring er heller ikke å forakte for oss som lever på grunnfjell og har rein og vakker natur vi fritt kan ferdes i
. Snart lukker skolene i det ganske land dørene før St.Hans-feiringen kan ta til. Og snart blir lange lyse sommernetter det som skal lade batteriene våre før høsten og vinteren krever mere av oss. Men rett før dette kan vi kanskje stoppe litt opp og kaste et lite blikk utenfor vår egen lille verden

. I morgen er det nemlig en viktig dag som trenger vår oppmerksomhet.

20.juni markerer vi Verdens Flyktningedag. Dette gjør vi fordi ikke alle mennesker kan gå sommeren i møte med de samme forventningene som oss, som ikke kan ligge henslengt på et svaberg og slikke sol. Når dette skrives, er det 59,5 millioner mennesker som lever usikre dager som flyktninger og internt fordrevne. Tallet er svimlende høyt, og høyere enn noen gang. I løpet av de siste fire årene har det skjedd en firedobling. Først og fremst skyldes konfliktene i Syria, Irak og Sør-Sudan, men også fra Ukraina.

Mange av dem som faller inn under kategorien flyktninger er barn og ungdom. Noen av dem kommer seg helt til Norge. De har reist langt, og de har reist alene
. De har reist uten trygge voksne ved sin side. De erfaringene de har pådratt seg og de belastningene de har vært utsatt for er kanskje ikke mulig for oss nordmenn å forstå. Heldigvis har Norge ratifisert Dublin III-avtalen,- den som sier at mindreårige asylsøkere – altså de under 18 år – skal tas spesielle hensyn til når det gjelder evt. retur. Men så er det likevel slik at disse barna og ungdommene sjelden eller aldri har papirer som viser alder, eller annen identitet for øvrig. Og da kommer spesialistene på aldersbestemmelse på banen. Noen gange anslås det at de er under 18 år, andre ganger kan man med sikkerhet slå fast at de er over 18 år
. I noen tilfeller er det mere vrient. Man kan ikke med sikkerhet anslå alderen. I Norge har vi et godt prinsipp som er en rettsstat verdig; tvil skal komme tiltalte til gode! Dessverre praktiseres ikke dette konsekvent i forhold til flyktninger.

Norge er et ressurssterkt land – det er de aller fleste enige om. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er gode på å hjelpe dem som trenger oss, og som kommer utenfra. FN sier nemlig at det (dessverre) er de ressurssterke landene som gjør minst for å hjelpe når det gjelder flyktningeproblematikken i verden i dag.

Jan Egeland, genralsekretæren i Flyktningehjelpen sier i dagsavisen 19.juni:

«Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan fler konflikter forebygges og bilegges. Med økonomiske bidrag kan vi hjelpe flere hjem. Er det politisk vilje, kan flere integreres i et nytt land. Nå svikter vi på alle felt.»

Det handler nok ikke bare om politisk vilje. Hver enkelt av oss må bidra, om ikke på annen måte enn å erkjenne at flyktninger er et felles problem. For selv om vi kan nyte late dager under skyfri himmel de kommende ukene, er det mange som har langt igjen før de når den standarden. Løsningen kommer ikke automatisk.