1989 var året som forandret verden, og ikke minst verdensmetropolen Berlin. Siden slutten av andre verdenskrig hadde byen vært delt – først i fire okkupasjonssoner, siden i to strengt adskilte byer. Hver av byene stod solid plantet på hver sin side av det Winston Churchill under en tale i Westminster College i Fulton. Missouri i 1946 gav navnet «Jernteppet». Det skapte ingen stor internasjonal krise den 13.august 1961 da det ble reiste et fysisk skille mellom hovedstaden i DDR og den vesttyske satellittbyen i det kommunistiske rommet i øst.

Kvelden den 9.november 1989 skulle bli en kveld som øyeblikkelig skrev seg inn i verdenshistorien. Da dagen rant, var det ingen som visste dette. Det var ingen som forutså at ettermiddagen og kvelden denne datoen skulle endre hverdagen og livene til 17 millioner østtyskere som hadde levd under streng kontroll siden slutten av andre verdenskrig. Selv ikke pampene i SED, det statsbærende kommunistpartiet i Øst-Tyskland greide å se så langt inn i framtiden

. Og det er lite trolig at selv Günter Schabowski visste hva han satte i gang da han som politbyråmedlem og pressetalsmann ved en misforståelse kunngjorde at nye reisebestemmelser skulle gjelde umiddelbart. Han fikk nok en mer sentral rolle enn han hadde tenkt seg. Uttalelsen han kom med førte til en strøm av østberlinere mot den forhatte Berlinmuren.

Nå var det ikke noen overraskelse at østberlinerne og østtyskerne for øvrig ønsket å slippe ut av DDR-staten. Staten i seg selv hadde hatt liten oppslutning i befolkningen gjennom hele sin historie. Det hadde aldri vært mangel på protester og demonstrasjoner mot det totalitære regimet som hadde Sovjetunionen i ryggen. Men med en stor bamse på laget, sier det seg selv at det er lett å slå ned ethvert tilløp til opprør. Ikke minst så man dette under det betydelige opprøret 17.juni i 1953. Da kom sovjetiske soldater med all sin myndighet og kraft og la «oppviglerne» i bakken. Dette gjorde ikke innbyggerne mer vennligstilte overfor kommunistpampene i SED.

Flukt fra undertrykkelse og mangel på personlig frihet gjorde at millioner av DDR-innbyggere kom seg over til vest. De aller fleste, rundt 2,5 millioner forsvant fra DDR i perioden 1949 til 1962. Fra 1962 og fram til murens fall i 1989 er antall vellykkede flukter kun 5000. At tallet synker så dramatisk etter dette, skyldes selvfølgelig alle de ressursen Walter Ulbricht og han etterfølgere satte inn på å stoppe flyktningestrømmen. Berlinmuren var bare en av mange tiltak. Av de som forsøkte men mislykkes med flukten, ble så mange som 78.000 mennesker fengslet i DDR gjennom kommuniststatens historie.

I 1948 bodde det rundt 19 millioner mennesker innenfor det området som året etter skulle framstå som Den tyske Demokratiske Republikk; DDR. Ved gjenforeningen 42 år seinere var innbyggertallet redusert med tre millioner, til rundt 16 millioner. Reduksjonen skyltes både flukt fra SED-staten, men også en tydelig nedgang i fødselsraten. Det siste skyltes ikke minst tilgang på ny prevensjon som p-pillen, og legalisering av abort.

Blant alle innbyggerne fantes det en egen gruppe, et verktøy for myndighetene i kampen mot flukt, protest og opprør. Dette var STASI, det «hemmelige» politiet. I følge STASI sin egen offisielle statistikk hadde regimet mot slutten 97.000 heltidsansatte og 173.000 informanter tilknyttet sin virksomhet. Med en befolkning på litt over 16 millioner, ser regnestykket ut til å gi et nedslående svar; hver ca. 60. DDR-borger hadde en oppgave for STASI, for kommunistregimet men mot innbyggerne. For de sistnevnte betydde dette selvfølgelig at de ikke kunne være trygge i noen sammenhenger, den personlige friheten var sterkt begrenset. Tillit til en hvem-som-helst var en stor risiko.

En risiko var det selvfølgelig også for dem som gikk ut i gatene om kvelden den 9.november 1989
. Det var ingen som helt visste hvordan situasjonen etter Schabowskis opptreden foran pressekorpset skulle håndteres. På den ene siden var innbyggerne overbevist om at de kunne gjøre som de ville, på den andre siden var det mange av dem som fremdeles var i kommuniststatens tjeneste som ikke hadde fått ordre eller direktiver om hvordan de skulle forholde seg. Volkspolizei stod fremdeles med skarpladde våpen langs grensebefestningen, og deres oppgave var klar; å hindre flukt med alle midler! Men de stod ikke alene! Lyset fra sterke lyskastere fanget også inn tusener av østberlinere som hadde trukket mot overgangspunktene til vest. Om situasjonen var forvirrende, var den også preget av opprømthet – og et nytt mot. Sammen var de plutselig blitt sterke, og den respekten de hadde for grensevaktene svant hen. Plutselig var det innbyggerne som ga ordre: «Lukk opp!», ropte de til vaktene.

De som stod med nøkkelen var rådville. Lite hjalp det at de forsøkte å få kontakt med overordnede myndigheter som kunne hjelpe dem i denne vanskelige situasjonen. Det var ingen som tok telefonen, uansett hvem det var de forsøkte å få i tale. Det kunne se ut til at hele den politiske ledelsen hadde sunket i jorden. Selvfølgelig var ikke akkurat det tilfelle, – men det hjalp lite for den situasjonen grensevaktene befant seg i. Fra den vestlige siden av muren hørte man folkemengdens ettertrykkelig invitasjon: «Kom over, kom over!», samtidig som fjernsynsstasjoner tente sine lyskastere for å fange situasjonen med sine kameraer. Nå var verdens øyne rettet mot Berlin – nok en gang!

En av dem som gjorde forgjeves forsøk på å få klarhet i den situasjonen som var oppstått, var en kaptein i den østtyske grensevaktstyrken. Han befant seg ved det berømte Chechpoint Charlie. Etter gjentatte, men mislykkede forsøk gav han enten opp eller tok skjeen i egen hånd. Klokken 23.17 gav han uansett sin ordre til sine undersåtter: «Lukk opp!». Kort tid før dette var også overgangen i Bornholmer Strasse åpnet. Brått og uventet hadde Berlinmuren utspilt sin rolle!

Berlinmurens fall var østtyskernes egen fortjeneste. Uten deres vilje til å velte et menneskefiendtlig og totalitært kommuniststyre ville muren fremdeles stått stødig, uansett hvilket press utenomverdenen hadde øvet på den.

Mandag 9.november er det 26 år siden Berlinmuren mistet sin egentlige funksjon. I dag er det få rester igjen av selve muren. Men bevisstheten om dens eksistens er fremdeles sterk, – og skal være det. 9.november er ikke bare en merkedag i tysk historie, det er en merkedag for alle som jobber for demokrati og menneskerettigheter. Og selv om markeringen av dagen antakelig ikke blir like overveldende som 20- og 25-års-markeringen, er det verd å finne en plass til datoen og begivenheten i vår felles hukommelse. Det ligger mye lærdom i historien om Berlinmuren som kan si oss noe om hvor vi skal manøvrere inn i framtiden for å unngå nye murer.