Hva kunne jeg gjøre?

Før andre verdenskrig bodde det 562 jøder i den polske byen Jewabne. Den 10.juli 1941 skulle denne gruppen i befolkningen komme til å reduseres med mellom 340 og 400 mennesker (i følge IPN; Institutt for Nasjonalt Minne, Polen). Lenge trodde man at massakren som utspant seg i byen var utført av en såkalt Einsatzgruppe. Men når noen valgte å se nøyere på det som hadde skjedd, fant de at gjerningsmennene i stor grad bestod av polakker.

Tidlig om morgenen den nevnte datoen omringet 40 polakker sammen med åtte tyske politimenn jødene i området og førte dem til torget i Jewabne. Her ble jødene mishandlet, for siden å bli drept enkeltvis med slag av stokker og steiner samt gjennom tortur. Noen ble også halshugget. Etter at livet var tapt, ble de døde kroppene skjendet.

Når den grusomme seansen på torget var over, ble den lokale rabbineren tvunget til å gå i spissen for en prosesjon til en låve ikke langt unna. Her ble jødene jaget inn før låven ble satt i brann. De innestengte menneskene ble brent i hjel. Etterpå ble levningene dumpet i en massegrav.

Historien om massakren i Jewabne er nå blitt teater. På Nationaltheatret i Oslo spilles forestillingen denne høsten. Med det materialet som danner utgangspunktet for forestillingen, sier det seg selv at dette måtte bli sterk kost. Regissøren, Oskaras Koršunovas har ikke lagt fingrene i mellom, men har ledet et solid ensemble fram til noe som må sies å være noe av det sterkeste og viktigste vist på en norsk scene.

Det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Det er vanskelig å tro at det kunne skapes noe poetisk ut av det mørkeste kapittelet i nyere europeisk historie. Men, – det er det dramatikeren, Tadeusz Słobodzianek har greid, og med det har han forsterket tragedien.

Å følge personene i stykket gjennom flere tiår, er å følge historien om vennskap og ondskap, om unnlatelsessynd og fortrenging. Det er å følge historien om oss alle, fordi stykket reiser allmenngyldige spørsmål det kan være ubehagelig å forholde seg til. Ligger grusomme handlinger latent i oss alle? Hva ville du selv ha gjort i en liknende situasjon?

Et stadig gjentakende mantra gjennom historien om overgripernes grusomme gjerninger er; hva kunne jeg gjøre? Mye ligger bak nettopp dette spørsmålet når gjerningsmenn og tilskuere skal forklare sin deltakelse eller tilstedeværelse i den historiske hendelsen. Overgriperen som ikke synes han selv deltok i så stor grad at det førte til en katastrofe – et massedrap, graderer sitt ansvar og sine handlinger. Tilskueren som passivt ser naboene slaktes, bærer på en tydelig frykt om at hvis man griper inn vil det få alvorlige konsekvenser for ens egen person. Dilemmaer og fornektelse står i kø.

”Klassen vår” er til tider svært ubehagelig. Det er ikke godt å være tilskuer til menneskelig ondskap på sitt aller verste, selv om skuespillerne bruker virkemidler som skåner oss som sitter i salen. De gjør en usedvanlig jobb med å framstille et massedrap uten de store og voldsomme effektene. De er overbevisende fra begynnelse til slutt.

Denne forestillingen fortjener alle de publikummere den kan få!

En menneskeskapt katastrofe

I dag tenkte jeg bare å legge ut noen tankevekkende avsnitt fra en tale i Washington Holocaust Museum i 2006. Taleren het Christopher Browning. Det han sier kan kanskje hjelpe oss til å komme nærmere en forståelse for hva som skjedde under den andre verdenskrig.

«Jeg tror vi må unngå å se på Holocaust som en form for en naturlig katastrofe. Holocaust var ikke en tsunami. Det var ikke et jordskjelv. Holocaust var en menneskeskapt hendelse. Mennesker tok beslutninger og mennesker handlet. Og om vi behandler det som en form for noe overnaturlig, fjerner vi simpelthen Holocaust fra historien og endrer det til en forvirrende og mystisk hendelse. Jeg tror vi må bevare den menneskelige dimensjonen i det, og for å gjøre det er vi nødt til å se nøye på gjerningsmennene, både i betydning av dem som skapte politikken og tok beslutningene, og i betydning av dem som brakte beslutningene ut i handling og utførte drap dag etter dag, ansikt til ansikt med sine ofre, – og å behandle dem som mennesker. Vi må aldri miste av syne at hele hensikten med dette er å fange opp grusomhetene i hva dette innebærer. Fordi – selvfølgelig – ved å se på gjerningsmennene som mennesker, blir vi konfrontert med det ukomfortable spørsmålet: Var de fundamentalt annerledes enn hva jeg er? Og, i en slik situasjon; hva ville jeg ha gjort?»