Utallige ganger har jeg besøkt de tidligere nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og utryddelsesleirene Auschwitz og Birkenau. Som oftest har det vært sammen med norske tenåringer på studietur. Alltid har det vært med blandete følelser. Alltid har det vært et eller annet som har beveget meg, noe nytt jeg ikke visste om disse stedene med sine grusomme og nærmest uforståelige historier. Og selv om jeg ved hvert besøk forsøker å holde følelsene vekk, – heller holde det hele på et rendyrket akademisk og analytisk nivå, er det noe som treffer hjertet mer enn hjernen.

Jeg har ønsket å forstå, men det er vanskelig.

Vanskelig å ta innover seg alle ugjerninger, overgrep, drap og krenkelse som fant sted der.

Vanskelig å skjønne hvordan denne massedrapsindustrien kunne finansieres gjennom et statlig budsjett.

Vanskelig å ta innover seg omfanget.

Vanskelig å forstå hvordan mennesker kunne gjøre dette mot mennesker.

Men det jeg tror jeg har forstått er at disse stedene ikke alene utgjør Holocaust
. De var bare en del av det. Holocaust var så utrolig mye større, en omfangsrik europeisk operasjon hvor langt flere enn de erklærte nasjonalsosialistene i Hitler-Tyskland deltok. Norge var og en del av Holocaust, nordmenn var en del av Holocaust.

Det er vel ikke mange som kjenner til historien om Hitler-Tyskland som vil være uenig i at dette var en terrorstat. I de første årene etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten, var det i hovedsak tyskerne selv som fikk lide. Politiske motstandere ble raskt håndtert på en brutal måte. Selv mennesker som sympatiserte med Hitlers menneskefiendtlige ideologi levde en utrygg tilværelse. Det var ikke mange feilskjær man skulle gjøre før man ble behandlet midlertidig eller fjernet permanent.

Det var i Tyskland Hitler startet sitt industrielle drap på mennesker, selv om man ofte hører at det ikke var noen utryddelsesleirer innenfor Tysklands egne grenser. Gjennom eutanasiprogrammet på 30-tallet lot han helsepersonell være bødler. Her fikk mennesker som ble sett på som en belastning for det ideelle nasjonalsosialistiske samfunnet den behandlingen som krevdes for å fjerne dem fra jordas overflate. Funksjonshemmede barn og ungdommer, men også mennesker med en adferd og en sosial væremåte som nasjonalsosialismen ikke kunne tåle. I institusjoner som framsto som helseinstitusjoner ble det brukt både giftinjeksjoner og kjemiske stoffer for å kvitte seg med «utøyet». De kunne også bli sultet til døde.

En av Hitlers hovedfiender var jødene. De fikk helt fra starten av Hitler-Tysklands eksistens kjenne hvordan det var å være uønsket. Og mens det stadig ble vanskeligere å være tysk jøde, ble Hitler sine handlinger overfor dem vist forståelse, også i Norge. Store og betydelige norske aviser spanderte spalteplass på nyheter fra det tredje rike, og fordømte ikke nødvendigvis den utviklingen som fant sted der. 1.april 1933 ble det gjennomført en boikott av jødisk næringsliv. Omtalen dette får i Norges største avis på den tiden var som følger:

«I går ga tyskerne atter et fullgyldig bevis på sin enestående disiplin
. Den uhyre boikottaksjon mot jødene ble utført praktisk talt uten sammenstøt av noen som helst art.

I Berlin ble ikke et utstillingsvindu knust, ikke en jøde personlig forulempet.

(…)

Men ikke bare det tyske publikum har vist disiplin. Gårsdagen har også levert et ubedragelig bevis for S.A.-mennenes jernharde selvtukt og beherskelse. Selv i ganske vanskelige situasjoner opptrådte «brunskjortene» med fasthet, men alltid med stor takt og verdighet, og de lot seg ikke bringe ut av fatning.

Det er klart at en dags boikott ikke har tilføyet den jødiske forretningsstand, de jødiske leger og de jødiske advokater noen nevneverdig økonomisk tap.»

(Aftenposten 3.april 1933)

I en annen norsk avis kan man lese i samme sak:

«I Magdeburg forsøkte jødiske forretningsmenn å verve kunder ved å lokke med ekstra begunstigelser.»

(Tidens Tegn (VG) 3.april 1933)

Det skal vel mer en moderat velvillighet til for å unngå å se hvor sympatien lå. Her handler det om å stigmatisere en gruppe mennesker ut ifra religiøsitet – først og fremst jøde. Og det det handler om er å frata tyskere levebrødet og forringe livsvilkårene til det ekstreme – tvangsdistansere dem fra det samfunnet de var en opprinnelig del av. Jødene var en av Hitlers hovedfiender!

I alle de europeiske land Hitler samarbeidet med eller okkuperte, var spørsmålet om jødene alltid et av hovedtemaene. Selvsagt kan man si at dette fikk forskjellige utslag, men likevel var det alltid et negativt fokus på dem.

I januar 1942 ble det avholdt en konferanse ved innsjøen Wannsee. Denne konferansen blir av mange sett på som starten på Holocaust, eller utryddelsen av jødene i Europa. At jødene skulle utryddes var nok bestemt mye tidligere. Wannsee-konferansens mandat var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsen skulle avvikles rent praktisk. I referatene fra konferansen er det verd å merke seg at ord som «massemord» og «utryddelse» ikke blir brukt. Likevel var det det det handlet om.

Holocaust rammet først og fremst Europas jødiske innbyggere, men også andre grupper led samme skjebne, – for eksempel sigøynere, funksjonshemmede og homofile, samt andre minoriteter.

Fra Norge ble det deportert 772 jøder med båter fra Akershuskaia i Oslo. Donau og Mont Rosa er navn på skip som fraktet dem til tilintetgjørelse. Bare 34 overlevde ankomst og opphold i nasjonalsosialistiske leirer. I min oppvekst fikk man gjerne et inntrykk av at dette var noe «gode» nordmenn ikke visste noen ting om, eller bidro til. Dessverre forteller den egentlige historien noe helt annet.

Å minnes Holocaust kan kanskje virke fremmed på mange i vårt samfunn. Ikke desto mindre er det helt på sin plass at vi på dagen for frigjøringen av Auschwitz og Birkenau tar oss tid til å dvele ved de historiske kjensgjerningene, uansett hvor utrivelig det er. Og vi kan ta oss tid til å dvele over at Auschwitz og Birkenau i ettertid er blitt symbolet på et massedrap som var langt større enn bare disse to leirene. Verden er ennå ikke fri for konflikter og heller ikke fri for menneskeforakt. Men i framtida ligger det håp.

2016 er et nesten ubeskrevet blad når dette skrives
. Så for at dette skal bli mer enn en hilsen om gode ønsker for det nye året, er det kanskje greit å se litt bakover.

2015 var et spesielt år på mange områder
. Allerede i januar startet markeringene av frigjøringen etter andre verdenskrig
. Ikke minst gjorde minnemarkeringene for frigjøringen av de tidligere nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og utryddelsesleirene sterke inntrykk. Aktive Fredsreiser deltok ved en rekke av disse, og ofte sammen med tidsvitner. Samtidig som man markerte krigsslutt, ble det på en måte også en feiring av den freden vi her i Norge har greid å bevare gjennom 70 år.

For Aktive Fredsreiser ble 2015 et hektisk år.  Hele 298 turer skulle planlegges og gjennomføres. Antallet deltakere på turene var til sammen hele 15.200. Og som trenden har vært de siste årene, er turene konsentrert rundt en travel periode på høsten. Dette krever selvfølgelig sitt, i det man forsøker å gjøre hver enkelt tur så optimal som mulig på mange områder. Det gjelder transport, overnatting og faglig innhold. Til dette stiller et entusiastisk korps av reiseledere opp for å bidra til at flest mulig får mest mulig igjen for å reise med Aktive Fredsreiser på viktige tematurer.

At Norge har vært en fredelig plett på jorden de siste 70 årene har gitt oss spesielle muligheter og forutsetninger. Alle våre privilegier er resultat av målrettet samfunnsbygging og et demokratisk styresett
. I løpet av 2015 har vi for alvor fått kjenne på hvor heldige vi er

. Stadig dukker Norge opp på toppen av resultatlister fra undersøkelser som måler velferd, muligheter og livsbetingelser – samt ande parameter som måler positive sider ved menneskelivet. Stadig får vi bekreftet at vi er blant de virkelige privilegerte i verden. Og så blir vi satt på prøve i det mange mennesker er nødt til å flykte fra krig, konflikter og katastrofer

. Hvordan vi har håndtert dette, og hvordan vi kommer til å håndtere det i året som kommer, vil med sikkerhet bli vurdert i et historisk lys av kommende generasjoner. Vår toleranse og medmenneskelighet er lett å håndtere i gode, stabile tider. Noe annet blir det når det virkelig gjelder. De handlinger og holdninger vi viser i disse dager er det som danner grunnlaget for historien som skal skrives om oss. Språket vi bruker om andre avspeiler vår egentlige respekt for menneskeverdet – det som gjennom norsk tradisjon hittil må sies å ha vært satt høyt.

2016 vil gi oss mange utfordringer på ulike felt. Fremdeles ser det ut til at Aktive Fredsreisers virksomhet er av største viktighet. Vi trenge å bli minnet om samfunnsordener uten demokrati og menneskerettigheter. Vi trenger å oppleve steder hvor de mest forferdelige ting skjedde under den andre verdenskrig. Vi trenger å møte historien for å se hvor vi skal manøvrere inn i en bedre framtid. Og ikke minst trenger vi å se at jordas viktigste ressurs er menneskene selv. Aktive Fredsreiser er klare til å møte nye mennesker som søker kunnskap. Aktive Fredsreiser er klare til å videreføre kunnskap om menneskerettigheter og demokrati. Vi vil fortsette dette arbeidet i håp om at det kan være med å skape bedre samfunn, både lokalt, nasjonalt og globalt.

I dag ligger 2016 som et ubeskrevet blad foran oss. Aktive Fredsreiser vil gjøre sitt for at det skal fylles med positive innslag.

Godt nytt år!