Alle innlegg av Morten Østenstad

Holocaustdagen 2017

Minnesmerket over deporterte norske jøder, Akershuskaia i Oslo. Foto: HL-senteret

27.januar markeres Holocaustdagen flere steder rundt i Norge, i andre europeiske land og land på helt andre kontinenter. Holocaust handler om de mest brutale forbrytelsene begått av en stat. Det var det nazifiserte Tyskland under ledelse av Adolf Hitler som stod bak. For mange er selve symbolet på Holocaust tidligere konsentrasjons- og utryddelsesleirer, som for eksempel Auschwitz-Birkenau. Men Holocaust var ikke begrenset til leirene, det omfattet alle land som deporterte blant andre jøder og Rom til utryddelsesleirene. Norge var også en del av Holocaust.  

I 1814 fikk Norge sin selvstendighet og sin egen grunnlov. Paragraf to i denne grunnloven blir ofte kalt ”jødeparagrafen”. Der stod det nemlig at ingen jøder (eller jesuitter) hadde adgang til riket. Mennesker som tilhørte den jødiske religionen hadde rett og slett ikke lov til å komme inn over Norges grenser. Denne paragrafen fikk stå urørt fram til 1851, da ble den heldigvis opphevet.

 Etter at ”jødeparagrafen” var fjernet kunne jøder få adgang til Norge, men det ble ikke en masseinnvandring av den grunn. 28 år etter at paragrafen ble fjernet, ble det holdt en folketelling. Den kunne fortelle at det dette året bare fantes 24 mennesker som tilhørte jødedommen innenfor landets grenser. De fleste av dem var kommet fra Danmark og Tyskland.

 Mellom 1880 og 1920 opplevde man en liten økning i jødisk innvandring til Norge. De som nå kom hadde tatt veien østfra. De forlot hjemmene sine for å komme seg vekk fra fattigdom, undertrykking og pogromer. Tsar-Russland var nemlig ikke særlig jødevennlig. Men selv om det var mellom to og tre millioner som emigrerte fra øst, var det bare et svært lite fåtall som fant veien til Norge – selv om det ble sagt at det var snakk om en invasjon.

 Da Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland 9.april 1940, bodde det drøyt 2100 jøder i landet. Mellom 350 og 400 var flyktninger fra Mellom-Europa. Utviklingen i dette området etter Hitlers maktovertakelse gjorde livet svært usikker blant annet for den delen av befolkningen som tilhørte jødedommen. At Hitlers medløpere ikke hadde gode planer for de norske jødene ga klare utslag kort tid etter at okkupasjonen fant sted. Forfølgelse og trakassering startet nesten umiddelbart etter at Hitlers soldater hadde satt føttene på norsk jord. Men på tross av disse tidlige hendelsen var det mange av de norske jødene som likevel hadde tro på at det ville være mulig å bli værende i landet.

 Selv om okkupasjonsmakten ikke øyeblikkelig innførte en anti-jødisk lovgivning, var det mye som talte for at jødene skulle skilles klart ut fra resten av befolkningen. Allerede i mai 1940 mistet jødene retten til å ha radioapparater. Det skulle gå et års tid før resten av det sivile Norge måtte levere inn sine radioapparater.

 I mai 1940 skjedde det nok en ting som skulle understreke at jødene var en gruppe som okkupasjonsmakten hadde en spesiell interesse for. De jødiske menighetene i Trondheim og Oslo ble pålagt å utferdige og levere medlemslister. Disse listene skulle vise seg å være til nytte for okkupantene og deres hjelpere når arrestasjoner og deportasjonene skulle iverksettes. Propagandaen mot jødene ble også mer tydelig i denne tiden.

 De første jødene som ble arrestert var voksne menn. Dette skjedde i juni 1941. Det gjaldt i hovedsak norske jødisk menn i Nord-Norge, men også statsløse jødiske menn som befant seg innenfor Norges grenser. De jødiske mennene som ble arrestert i Nord-Norge ble aldri satt fri igjen.

 Forholdene for jødene i Norge ble stadig vanskeligere. Yrkesforbud ble gradvis innført. De som først fikk føle dette på kroppen var advokater og kunstnere. Også jøder som levde av handelsvirksomhet fikk snart kjenne hva det ville si å miste sitt levebrød.

 1.april i 1941 innføres det legitimasjonsplikt i Norge. Alle skal fra nå av kunne legitimere seg i enhver situasjon. For jødene skulle det snart komme spesielle krav til legitimasjonen. I januar 1942 mottok alle landets politimyndigheter et rundskriv som i dagene som fulgte også fikk plass i mange av landets aviser. Dette handlet om at alle jøder nå måtte få stemplet en «J» i sine legitimasjoner. Om dette ikke ble gjort, var ikke legitimasjonen gyldig mer. Og selv om dette fra utsiden kunne synes å være en liten bagatell, var dette en del av en registrering Politidepartementet fra nå av satte i gang for å kartlegge alle jødene som bodde i landet. De som fikk passene stemplet, mottok etter hvert et «Spørreskjema for jøder i Norge» som skulle fylles ut med detaljerte opplysninger. Nok et tiltak for å registrere og overvåke jødens liv i landet.

 I 1942 strammer okkupasjonsmakten grepet om Norge og nordmenn. Høsten dette året blir det innført unntakstilstand i blant annet Trondheim. Dette skjer 6.oktober. Påfølgende dag arresteres alle jødiske menn over 15 år i Trondheim. Arrestasjoner av jøder var ikke en ukjent sak lengre, – allerede i august hadde 11 jødiske menn blitt arrestert i nærheten av Oslo. Og som om det ikke var tilstrekkelig å frarøve mennesker friheten kun fordi de var jøder, opplevde de norske jødene at de var rettsløse også på andre områder. Mange familier mistet hus og hjem når det tyske sikkerhetspolitiet begynte å beslaglegge boligene deres.

 22.oktober ble en politimann skutt av en grenselos på Halden-toget. Skylden for drapet ble lagt på to av flyktningene – to jødiske unge menn. De ble senere myrdet i Auschwitz. Men hendelsen i seg selv ga også myndighetene et påskudd til å stramme grepet om jøder i Norge. Quisling og hans menn var raskt på banen med spesielt to nye lover som skulle forverre situasjonen ytterligere. Disse lovene ga legitimitet til de arrestasjonene som startet 26.oktober 1942. Da ble jødiske menn fra 15 år og oppover arrestert. Dette var en tydelig inngripen i jødenes liv. For å hindre at de som fremdeles ikke var arrestert – nemlig kvinnene og barna – ikke forsvant, ble det innført daglig meldeplikt.

 De nye lovene gjorde det også mulig for myndighetene å inndra jødenes eiendeler «til fordel for den norske stat».

 Samtidig med at arrestasjonene startet, er det klart at deportasjonene var under planlegging. Myndighetene måtte organisere transport bort fra Norge. Jødene hadde ikke lengre noen trygg plass i landet. De var uønsket!

 Det tok ikke lang tid før transportene startet. 19.november 1942 hadde skipet Monte Rosa 20 jødiske menn om bord. 26.november gikk to skip ut Oslofjorden; Monte Rosa med 26 jøder under dekk og Donau med 532 jødiske menn, kvinner og barn. 24.februar 1943 gikk skipet Gotenland samme vei med 158 jøder.

 Av de 772 jødene som ble deportert fra Norge til konsentrasjons- og utryddelsesleirene i Europa, var det de nevnte transportene som tok med flest. Til sammen var det 772 jøder som ble tvangssendt. Kun 34 overlevde krigen og Holocaust.

 Heldigvis var det mange som klarte å flykte fra folkemordet. Mange jøder fra Norge greide å komme seg over til det nøytrale Sverige. I dag er selv de yngste av de overlevende eldre mennesker. Men heldigvis er det gjort et stort arbeid for å bevare historien om det som skjedde. HL-senteret på Bygdøy og Jødisk Museum i Oslo har vart betydelige og viktige dette arbeidet. Jødisk Museum i Oslo har en permanent utstilling som forteller historien om de norske jødenes skjebne. Det finnes også filmer om temaet. En av de er dokumentaren «Husk oss til livet», et møte med norske jøder som høsten 1942 ble øyenvitner da deres nære familiemedlemmer ble arrestert. Den er verd å se. Linken under hjelper dere å finne den. Kanskje kan denne filmen minne oss på hva som skjer i et samfunn hvor mennesker får ulik verdi og ulik beskyttelse av lovene.

 https://tv.nrk.no/program/KOID77000315/husk-oss-til-livet

 En annen norsk dokumentar som er verd å få med seg, er «Ninas barn». Her forteller Nina Grünfeld historien om et barnehjem som ble etablert for å ta vare på jødiske barn fra Østerrike. Denne filmen er også tilgjengelig på NRKs nett->TV:

 https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

 Ved å følge linken under, vil dere finne en oversikt over ulike minnesmarkeringer i forbindelse med Holocaustdagen 2017:

 http://www.hlsenteret.no/aktuelt/2017/den-internasjonale-holocaustdagen-2017.html

 

Kilder:

Jødisk Museum, Oslo

HL-senteret, Oslo

NRK

Kjære Magnhild

Magnhild Bråthen

Magnhild Petra Bråthen

16.03.1924-29.02.2016

Tirsdag 1.mars besøkte jeg en skole som skal reise på tur med Aktive Fredsreiser. Det har denne skolen gjort flere ganger tidligere. Lærerne deres vet hva de kan forvente seg av opplevelser og innhold på turen. Lærerne vil det beste for elevene sine. Øverst på lista over ønsker for at dette skal bli virkeligheten sto navnet ditt, Magnhild Bråthen. Dagen i forveien hadde du forlatt denne verden, så jeg måtte skuffe dem og si at denne gangen blir ikke Magnhild med. Lærerne som hadde reis med deg som tidsvitne flere ganger tidligere var tydelig preget av denne triste beskjeden. Øyeblikkelig kunne de trekke fram alle de gode tingene du hadde tilført dem under tidligere turer. Det jeg vet, helt bestemt, er at denne skolen ikke er enestående. Når budskapet om din bortgang når ut rundt i landet, er det mange lærere, tidligere elever og foreldre som har hatt deg som reisefelle og tidsvitne som oppriktig vil sørge. Men de vil også minnes med glede den reisen eller den temakvelden de fikk ha sammen med deg. Jeg tror aldri du helt kunne skjønne hvor mye du har betydd i disse sammenhengene.

Som reiseleder for Aktive Fredsreiser har jeg hatt gleden av å møte deg ved flere anledninger. Og selv om historien du formidlet var vond og vanskelig, ble den lettere å få kjennskap til fordi det var du som fortalte den. Skånsomt fortalte du om livet i en konsentrasjonsleir, med varme beskyttet du oss som lyttet. Hele ditt vesen og person fikk hver enkelt til å føle at de ble tatt vare på når temaene ble tunge, vonde og vanskelige. I 2015 var det 70 år siden du slapp ut av det helvete du uforskyldt måtte gjennomleve under den andre verdenskrig. Vi var mange som følte oss beæret over å få tilbringe markeringen av frigjøringen sammen med deg i Ravensbrück. Det må ha vært en merkelig dag for deg; en dag i sterk kontrast til de opplevelsene og erfaringene du hadde med deg derfra 70 år tidligere. Men du lot deg ikke knekke av dette. Jeg tror det var fordi du var bygd av godhet. En godhet så sterk at ingen menneskeligfiendtlig ideologi som nasjonalsosialismen kunne knekke deg.

I disse dager føler vi med familien din i sorg og savn, og takker dem for at de delte deg med oss. Minnet om deg vil alltid stå sterkt i vår bevissthet.

Takk for alt du ga oss, kjære Magnhild.

Med sikkerhet har jeg alle i Aktive Fredsreiser med meg når jeg lyser fred over ditt minne.

Morten Østenstad

Holocaustdagen 2016

Holocaustdagen 2016

Utallige ganger har jeg besøkt de tidligere nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og utryddelsesleirene Auschwitz og Birkenau. Som oftest har det vært sammen med norske tenåringer på studietur. Alltid har det vært med blandete følelser. Alltid har det vært et eller annet som har beveget meg, noe nytt jeg ikke visste om disse stedene med sine grusomme og nærmest uforståelige historier. Og selv om jeg ved hvert besøk forsøker å holde følelsene vekk, – heller holde det hele på et rendyrket akademisk og analytisk nivå, er det noe som treffer hjertet mer enn hjernen.

Jeg har ønsket å forstå, men det er vanskelig.

Vanskelig å ta innover seg alle ugjerninger, overgrep, drap og krenkelse som fant sted der.

Vanskelig å skjønne hvordan denne massedrapsindustrien kunne finansieres gjennom et statlig budsjett.

Vanskelig å ta innover seg omfanget.

Vanskelig å forstå hvordan mennesker kunne gjøre dette mot mennesker.

Men det jeg tror jeg har forstått er at disse stedene ikke alene utgjør Holocaust. De var bare en del av det. Holocaust var så utrolig mye større, en omfangsrik europeisk operasjon hvor langt flere enn de erklærte nasjonalsosialistene i Hitler-Tyskland deltok. Norge var og en del av Holocaust, nordmenn var en del av Holocaust.

Det er vel ikke mange som kjenner til historien om Hitler-Tyskland som vil være uenig i at dette var en terrorstat. I de første årene etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten, var det i hovedsak tyskerne selv som fikk lide. Politiske motstandere ble raskt håndtert på en brutal måte. Selv mennesker som sympatiserte med Hitlers menneskefiendtlige ideologi levde en utrygg tilværelse. Det var ikke mange feilskjær man skulle gjøre før man ble behandlet midlertidig eller fjernet permanent.

Det var i Tyskland Hitler startet sitt industrielle drap på mennesker, selv om man ofte hører at det ikke var noen utryddelsesleirer innenfor Tysklands egne grenser. Gjennom eutanasiprogrammet på 30-tallet lot han helsepersonell være bødler. Her fikk mennesker som ble sett på som en belastning for det ideelle nasjonalsosialistiske samfunnet den behandlingen som krevdes for å fjerne dem fra jordas overflate. Funksjonshemmede barn og ungdommer, men også mennesker med en adferd og en sosial væremåte som nasjonalsosialismen ikke kunne tåle. I institusjoner som framsto som helseinstitusjoner ble det brukt både giftinjeksjoner og kjemiske stoffer for å kvitte seg med «utøyet». De kunne også bli sultet til døde.

En av Hitlers hovedfiender var jødene. De fikk helt fra starten av Hitler-Tysklands eksistens kjenne hvordan det var å være uønsket. Og mens det stadig ble vanskeligere å være tysk jøde, ble Hitler sine handlinger overfor dem vist forståelse, også i Norge. Store og betydelige norske aviser spanderte spalteplass på nyheter fra det tredje rike, og fordømte ikke nødvendigvis den utviklingen som fant sted der. 1.april 1933 ble det gjennomført en boikott av jødisk næringsliv. Omtalen dette får i Norges største avis på den tiden var som følger:

«I går ga tyskerne atter et fullgyldig bevis på sin enestående disiplin. Den uhyre boikottaksjon mot jødene ble utført praktisk talt uten sammenstøt av noen som helst art.

I Berlin ble ikke et utstillingsvindu knust, ikke en jøde personlig forulempet.

(…)

Men ikke bare det tyske publikum har vist disiplin. Gårsdagen har også levert et ubedragelig bevis for S.A.-mennenes jernharde selvtukt og beherskelse. Selv i ganske vanskelige situasjoner opptrådte «brunskjortene» med fasthet, men alltid med stor takt og verdighet, og de lot seg ikke bringe ut av fatning.

Det er klart at en dags boikott ikke har tilføyet den jødiske forretningsstand, de jødiske leger og de jødiske advokater noen nevneverdig økonomisk tap.»

(Aftenposten 3.april 1933)

I en annen norsk avis kan man lese i samme sak:

«I Magdeburg forsøkte jødiske forretningsmenn å verve kunder ved å lokke med ekstra begunstigelser.»

(Tidens Tegn (VG) 3.april 1933)

Det skal vel mer en moderat velvillighet til for å unngå å se hvor sympatien lå. Her handler det om å stigmatisere en gruppe mennesker ut ifra religiøsitet – først og fremst jøde. Og det det handler om er å frata tyskere levebrødet og forringe livsvilkårene til det ekstreme – tvangsdistansere dem fra det samfunnet de var en opprinnelig del av. Jødene var en av Hitlers hovedfiender!

I alle de europeiske land Hitler samarbeidet med eller okkuperte, var spørsmålet om jødene alltid et av hovedtemaene. Selvsagt kan man si at dette fikk forskjellige utslag, men likevel var det alltid et negativt fokus på dem.

I januar 1942 ble det avholdt en konferanse ved innsjøen Wannsee. Denne konferansen blir av mange sett på som starten på Holocaust, eller utryddelsen av jødene i Europa. At jødene skulle utryddes var nok bestemt mye tidligere. Wannsee-konferansens mandat var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsen skulle avvikles rent praktisk. I referatene fra konferansen er det verd å merke seg at ord som «massemord» og «utryddelse» ikke blir brukt. Likevel var det det det handlet om.

Holocaust rammet først og fremst Europas jødiske innbyggere, men også andre grupper led samme skjebne, – for eksempel sigøynere, funksjonshemmede og homofile, samt andre minoriteter.

Fra Norge ble det deportert 772 jøder med båter fra Akershuskaia i Oslo. Donau og Mont Rosa er navn på skip som fraktet dem til tilintetgjørelse. Bare 34 overlevde ankomst og opphold i nasjonalsosialistiske leirer. I min oppvekst fikk man gjerne et inntrykk av at dette var noe «gode» nordmenn ikke visste noen ting om, eller bidro til. Dessverre forteller den egentlige historien noe helt annet.

Å minnes Holocaust kan kanskje virke fremmed på mange i vårt samfunn. Ikke desto mindre er det helt på sin plass at vi på dagen for frigjøringen av Auschwitz og Birkenau tar oss tid til å dvele ved de historiske kjensgjerningene, uansett hvor utrivelig det er. Og vi kan ta oss tid til å dvele over at Auschwitz og Birkenau i ettertid er blitt symbolet på et massedrap som var langt større enn bare disse to leirene. Verden er ennå ikke fri for konflikter og heller ikke fri for menneskeforakt. Men i framtida ligger det håp.

Godt nytt år!

2016 er et nesten ubeskrevet blad når dette skrives. Så for at dette skal bli mer enn en hilsen om gode ønsker for det nye året, er det kanskje greit å se litt bakover.

2015 var et spesielt år på mange områder. Allerede i januar startet markeringene av frigjøringen etter andre verdenskrig. Ikke minst gjorde minnemarkeringene for frigjøringen av de tidligere nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og utryddelsesleirene sterke inntrykk. Aktive Fredsreiser deltok ved en rekke av disse, og ofte sammen med tidsvitner. Samtidig som man markerte krigsslutt, ble det på en måte også en feiring av den freden vi her i Norge har greid å bevare gjennom 70 år.

For Aktive Fredsreiser ble 2015 et hektisk år.  Hele 298 turer skulle planlegges og gjennomføres. Antallet deltakere på turene var til sammen hele 15.200. Og som trenden har vært de siste årene, er turene konsentrert rundt en travel periode på høsten. Dette krever selvfølgelig sitt, i det man forsøker å gjøre hver enkelt tur så optimal som mulig på mange områder. Det gjelder transport, overnatting og faglig innhold. Til dette stiller et entusiastisk korps av reiseledere opp for å bidra til at flest mulig får mest mulig igjen for å reise med Aktive Fredsreiser på viktige tematurer.

At Norge har vært en fredelig plett på jorden de siste 70 årene har gitt oss spesielle muligheter og forutsetninger. Alle våre privilegier er resultat av målrettet samfunnsbygging og et demokratisk styresett. I løpet av 2015 har vi for alvor fått kjenne på hvor heldige vi er. Stadig dukker Norge opp på toppen av resultatlister fra undersøkelser som måler velferd, muligheter og livsbetingelser – samt ande parameter som måler positive sider ved menneskelivet. Stadig får vi bekreftet at vi er blant de virkelige privilegerte i verden. Og så blir vi satt på prøve i det mange mennesker er nødt til å flykte fra krig, konflikter og katastrofer. Hvordan vi har håndtert dette, og hvordan vi kommer til å håndtere det i året som kommer, vil med sikkerhet bli vurdert i et historisk lys av kommende generasjoner. Vår toleranse og medmenneskelighet er lett å håndtere i gode, stabile tider. Noe annet blir det når det virkelig gjelder. De handlinger og holdninger vi viser i disse dager er det som danner grunnlaget for historien som skal skrives om oss. Språket vi bruker om andre avspeiler vår egentlige respekt for menneskeverdet – det som gjennom norsk tradisjon hittil må sies å ha vært satt høyt.

2016 vil gi oss mange utfordringer på ulike felt. Fremdeles ser det ut til at Aktive Fredsreisers virksomhet er av største viktighet. Vi trenge å bli minnet om samfunnsordener uten demokrati og menneskerettigheter. Vi trenger å oppleve steder hvor de mest forferdelige ting skjedde under den andre verdenskrig. Vi trenger å møte historien for å se hvor vi skal manøvrere inn i en bedre framtid. Og ikke minst trenger vi å se at jordas viktigste ressurs er menneskene selv. Aktive Fredsreiser er klare til å møte nye mennesker som søker kunnskap. Aktive Fredsreiser er klare til å videreføre kunnskap om menneskerettigheter og demokrati. Vi vil fortsette dette arbeidet i håp om at det kan være med å skape bedre samfunn, både lokalt, nasjonalt og globalt.

I dag ligger 2016 som et ubeskrevet blad foran oss. Aktive Fredsreiser vil gjøre sitt for at det skal fylles med positive innslag.

Godt nytt år!

9.november – 26 år siden Berlinmurens fall

1989 var året som forandret verden, og ikke minst verdensmetropolen Berlin. Siden slutten av andre verdenskrig hadde byen vært delt – først i fire okkupasjonssoner, siden i to strengt adskilte byer. Hver av byene stod solid plantet på hver sin side av det Winston Churchill under en tale i Westminster College i Fulton. Missouri i 1946 gav navnet «Jernteppet». Det skapte ingen stor internasjonal krise den 13.august 1961 da det ble reiste et fysisk skille mellom hovedstaden i DDR og den vesttyske satellittbyen i det kommunistiske rommet i øst.

Kvelden den 9.november 1989 skulle bli en kveld som øyeblikkelig skrev seg inn i verdenshistorien. Da dagen rant, var det ingen som visste dette. Det var ingen som forutså at ettermiddagen og kvelden denne datoen skulle endre hverdagen og livene til 17 millioner østtyskere som hadde levd under streng kontroll siden slutten av andre verdenskrig. Selv ikke pampene i SED, det statsbærende kommunistpartiet i Øst-Tyskland greide å se så langt inn i framtiden. Og det er lite trolig at selv Günter Schabowski visste hva han satte i gang da han som politbyråmedlem og pressetalsmann ved en misforståelse kunngjorde at nye reisebestemmelser skulle gjelde umiddelbart. Han fikk nok en mer sentral rolle enn han hadde tenkt seg. Uttalelsen han kom med førte til en strøm av østberlinere mot den forhatte Berlinmuren.

Nå var det ikke noen overraskelse at østberlinerne og østtyskerne for øvrig ønsket å slippe ut av DDR-staten. Staten i seg selv hadde hatt liten oppslutning i befolkningen gjennom hele sin historie. Det hadde aldri vært mangel på protester og demonstrasjoner mot det totalitære regimet som hadde Sovjetunionen i ryggen. Men med en stor bamse på laget, sier det seg selv at det er lett å slå ned ethvert tilløp til opprør. Ikke minst så man dette under det betydelige opprøret 17.juni i 1953. Da kom sovjetiske soldater med all sin myndighet og kraft og la «oppviglerne» i bakken. Dette gjorde ikke innbyggerne mer vennligstilte overfor kommunistpampene i SED.

Flukt fra undertrykkelse og mangel på personlig frihet gjorde at millioner av DDR-innbyggere kom seg over til vest. De aller fleste, rundt 2,5 millioner forsvant fra DDR i perioden 1949 til 1962. Fra 1962 og fram til murens fall i 1989 er antall vellykkede flukter kun 5000. At tallet synker så dramatisk etter dette, skyldes selvfølgelig alle de ressursen Walter Ulbricht og han etterfølgere satte inn på å stoppe flyktningestrømmen. Berlinmuren var bare en av mange tiltak. Av de som forsøkte men mislykkes med flukten, ble så mange som 78.000 mennesker fengslet i DDR gjennom kommuniststatens historie.

I 1948 bodde det rundt 19 millioner mennesker innenfor det området som året etter skulle framstå som Den tyske Demokratiske Republikk; DDR. Ved gjenforeningen 42 år seinere var innbyggertallet redusert med tre millioner, til rundt 16 millioner. Reduksjonen skyltes både flukt fra SED-staten, men også en tydelig nedgang i fødselsraten. Det siste skyltes ikke minst tilgang på ny prevensjon som p-pillen, og legalisering av abort.

Blant alle innbyggerne fantes det en egen gruppe, et verktøy for myndighetene i kampen mot flukt, protest og opprør. Dette var STASI, det «hemmelige» politiet. I følge STASI sin egen offisielle statistikk hadde regimet mot slutten 97.000 heltidsansatte og 173.000 informanter tilknyttet sin virksomhet. Med en befolkning på litt over 16 millioner, ser regnestykket ut til å gi et nedslående svar; hver ca. 60. DDR-borger hadde en oppgave for STASI, for kommunistregimet men mot innbyggerne. For de sistnevnte betydde dette selvfølgelig at de ikke kunne være trygge i noen sammenhenger, den personlige friheten var sterkt begrenset. Tillit til en hvem-som-helst var en stor risiko.

En risiko var det selvfølgelig også for dem som gikk ut i gatene om kvelden den 9.november 1989. Det var ingen som helt visste hvordan situasjonen etter Schabowskis opptreden foran pressekorpset skulle håndteres. På den ene siden var innbyggerne overbevist om at de kunne gjøre som de ville, på den andre siden var det mange av dem som fremdeles var i kommuniststatens tjeneste som ikke hadde fått ordre eller direktiver om hvordan de skulle forholde seg. Volkspolizei stod fremdeles med skarpladde våpen langs grensebefestningen, og deres oppgave var klar; å hindre flukt med alle midler! Men de stod ikke alene! Lyset fra sterke lyskastere fanget også inn tusener av østberlinere som hadde trukket mot overgangspunktene til vest. Om situasjonen var forvirrende, var den også preget av opprømthet – og et nytt mot. Sammen var de plutselig blitt sterke, og den respekten de hadde for grensevaktene svant hen. Plutselig var det innbyggerne som ga ordre: «Lukk opp!», ropte de til vaktene.

De som stod med nøkkelen var rådville. Lite hjalp det at de forsøkte å få kontakt med overordnede myndigheter som kunne hjelpe dem i denne vanskelige situasjonen. Det var ingen som tok telefonen, uansett hvem det var de forsøkte å få i tale. Det kunne se ut til at hele den politiske ledelsen hadde sunket i jorden. Selvfølgelig var ikke akkurat det tilfelle, – men det hjalp lite for den situasjonen grensevaktene befant seg i. Fra den vestlige siden av muren hørte man folkemengdens ettertrykkelig invitasjon: «Kom over, kom over!», samtidig som fjernsynsstasjoner tente sine lyskastere for å fange situasjonen med sine kameraer. Nå var verdens øyne rettet mot Berlin – nok en gang!

En av dem som gjorde forgjeves forsøk på å få klarhet i den situasjonen som var oppstått, var en kaptein i den østtyske grensevaktstyrken. Han befant seg ved det berømte Chechpoint Charlie. Etter gjentatte, men mislykkede forsøk gav han enten opp eller tok skjeen i egen hånd. Klokken 23.17 gav han uansett sin ordre til sine undersåtter: «Lukk opp!». Kort tid før dette var også overgangen i Bornholmer Strasse åpnet. Brått og uventet hadde Berlinmuren utspilt sin rolle!

Berlinmurens fall var østtyskernes egen fortjeneste. Uten deres vilje til å velte et menneskefiendtlig og totalitært kommuniststyre ville muren fremdeles stått stødig, uansett hvilket press utenomverdenen hadde øvet på den.

Mandag 9.november er det 26 år siden Berlinmuren mistet sin egentlige funksjon. I dag er det få rester igjen av selve muren. Men bevisstheten om dens eksistens er fremdeles sterk, – og skal være det. 9.november er ikke bare en merkedag i tysk historie, det er en merkedag for alle som jobber for demokrati og menneskerettigheter. Og selv om markeringen av dagen antakelig ikke blir like overveldende som 20- og 25-års-markeringen, er det verd å finne en plass til datoen og begivenheten i vår felles hukommelse. Det ligger mye lærdom i historien om Berlinmuren som kan si oss noe om hvor vi skal manøvrere inn i framtiden for å unngå nye murer.

HISTORIE SKRIVES I DAG

Når dette skrives er det hundrevis, ja – tusenvis av mennesker på flukt fra det stedet de kanskje aller helst vil være. Men fordi kriger og konflikter gjør deres hjemsted til et umulig sted å være, legger de ut på flukt for om mulig å ta seg fram til et tryggere sted. Også vi i Norge får kjenne på det i disse dager. De som skal ta vare på dem i det de krysser grensen til Norge har mye å gjøre om dagen. Men så er det ikke bare mottaksapparatet som skal bidra. Hver enkelt av oss må delta. Det kommer mange nye mennesker innenfor våre grenser, og vi skal ta dem godt imot. For at de raskest mulig skal kunne fungere i vårt samfunn, at de skal kunne ta livene sine tilbake og i bruk, er det vi som må åpne dørene.

 Norge er et lite land hva innbyggertall angår. Vi må ikke se på det som en katastrofe for oss selv om mennesker kommer hit for å søke beskyttelse. Vi må se det som et privilegium, at vi både har økonomiske og menneskelige ressurser til å hjelpe dem som har levet deler av eller hele livet under helt andre forutsetninger enn oss selv. Det er ikke så mange tiårene siden nordmenn selv hadde behov for beskyttelse. Under andre verdenskrig stilte Sverige opp for tusenvis av nordmenn, samtidig som våre landsmenn i den nordligste delen av landet ble gjort til interne flyktninger da hjemmene deres ble brent ned av okkupasjonsmakten. Heldigvis for oss er dette forgangen historie.

 Våre folkevalgte politikere har fått en oppgave som garantert gir mye hodebry i disse dager. Landet vårt var ikke forberedt på den flyktningestrømmen vi opplever. Men at de – politikerne – tar oppgaven på største alvor, det er det ingen som skal være i tvil om. Det betyr imidlertid ikke at det er rørende enighet i vårt samfunn om hvordan vi skal løse de utfordringene flyktninger byr oss. Debatten går daglig på arbeidsplasser, i hjemmene våre og ikke minst i media. Dessverre opplever vi at debatten i noen sammenhenger sporer av, og hvor debattsidene til mange av våre aviser fylles opp av en ordbruk og situasjonsbeskrivelse som ikke er Norge verdig.

 I aviser og i TV hører vi om vårt naboland, Sverige hvor flyktningmottak blir satt i brann. Det er en debattform som er fullstendig uakseptabel. De som velger å gå til slike ytringer er mennesker som antakelig ikke vil delta i en sivilisert debatt, og som velger de samme midlene som dem som lager flyktningestrømmer i vår tid. Brannstiftere er kriminelle, udemokratiske og menneskefiendtlige. Det synet de fremmer gjennom sine gjerninger forteller mye om det samfunnet de ønsker å skape. Vi andre må stå sammen og vise en helt annen vei inn i framtiden. De som tyr til kriminelle handlinger i sine ytringer gjør ikke annet enn å spre frykt. Det de holder på med er terrorisme! I et demokratisk samfunn er det engang slik at flertallet får sakene sine igjennom. Om man får mye omtale for ekstreme ytringer og handlinger betyr det ikke at de har rett. Heldigvis ser det ut til at vi i Norge har et flertall for en human behandling av dem som kommer hit, selv om vi kanskje ikke umiddelbart får løst utfordringene på en optimal måte.

 Medias bilde av dagens situasjon er høyst varierende. Den fjerde statsmakt, som pressen gjerne blir kalt, er i stadig jakt på salgbare oppslag. Men de skal ikke bare formidle sensasjonene, de skal også være kritiske og korrigerende. I flere av debattene rundt flyktningspørsmålet holder de ikke alltid hodet kaldt. Ved flere anledninger lar de det passere om politikere kaller flyktninger for innvandrere. Det er ikke akseptabelt. Innvandrer og flyktning er to forskjellige ting. Å kalle en flyktning for innvandrer, ufarliggjør den situasjonen personen faktisk befinner seg i. Her har enhver debattleder eller journalist fremdeles en jobb å gjøre.

 Måten vi tar imot flyktninger på, holdningene vi møter dem og deres situasjon med sier mye om oss som mennesker. Det vi gjør i dag, er det som danner grunnlaget for historien som skal skrives om oss. Det er våre gjerninger i dag som skal danne grunnlaget for den vurderingen våre etterkommere kommer til å gjøre av oss. Holder vi tunga rett i munnen og behandler mennesker slik mennesker skal behandles, vil vårt ettermæle kanskje bli vår stolthet.

 

Hva kunne jeg gjøre?

Før andre verdenskrig bodde det 562 jøder i den polske byen Jewabne. Den 10.juli 1941 skulle denne gruppen i befolkningen komme til å reduseres med mellom 340 og 400 mennesker (i følge IPN; Institutt for Nasjonalt Minne, Polen). Lenge trodde man at massakren som utspant seg i byen var utført av en såkalt Einsatzgruppe. Men når noen valgte å se nøyere på det som hadde skjedd, fant de at gjerningsmennene i stor grad bestod av polakker.

Tidlig om morgenen den nevnte datoen omringet 40 polakker sammen med åtte tyske politimenn jødene i området og førte dem til torget i Jewabne. Her ble jødene mishandlet, for siden å bli drept enkeltvis med slag av stokker og steiner samt gjennom tortur. Noen ble også halshugget. Etter at livet var tapt, ble de døde kroppene skjendet.

Når den grusomme seansen på torget var over, ble den lokale rabbineren tvunget til å gå i spissen for en prosesjon til en låve ikke langt unna. Her ble jødene jaget inn før låven ble satt i brann. De innestengte menneskene ble brent i hjel. Etterpå ble levningene dumpet i en massegrav.

Historien om massakren i Jewabne er nå blitt teater. På Nationaltheatret i Oslo spilles forestillingen denne høsten. Med det materialet som danner utgangspunktet for forestillingen, sier det seg selv at dette måtte bli sterk kost. Regissøren, Oskaras Koršunovas har ikke lagt fingrene i mellom, men har ledet et solid ensemble fram til noe som må sies å være noe av det sterkeste og viktigste vist på en norsk scene.

Det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Det er vanskelig å tro at det kunne skapes noe poetisk ut av det mørkeste kapittelet i nyere europeisk historie. Men, – det er det dramatikeren, Tadeusz Słobodzianek har greid, og med det har han forsterket tragedien.

Å følge personene i stykket gjennom flere tiår, er å følge historien om vennskap og ondskap, om unnlatelsessynd og fortrenging. Det er å følge historien om oss alle, fordi stykket reiser allmenngyldige spørsmål det kan være ubehagelig å forholde seg til. Ligger grusomme handlinger latent i oss alle? Hva ville du selv ha gjort i en liknende situasjon?

Et stadig gjentakende mantra gjennom historien om overgripernes grusomme gjerninger er; hva kunne jeg gjøre? Mye ligger bak nettopp dette spørsmålet når gjerningsmenn og tilskuere skal forklare sin deltakelse eller tilstedeværelse i den historiske hendelsen. Overgriperen som ikke synes han selv deltok i så stor grad at det førte til en katastrofe – et massedrap, graderer sitt ansvar og sine handlinger. Tilskueren som passivt ser naboene slaktes, bærer på en tydelig frykt om at hvis man griper inn vil det få alvorlige konsekvenser for ens egen person. Dilemmaer og fornektelse står i kø.

”Klassen vår” er til tider svært ubehagelig. Det er ikke godt å være tilskuer til menneskelig ondskap på sitt aller verste, selv om skuespillerne bruker virkemidler som skåner oss som sitter i salen. De gjør en usedvanlig jobb med å framstille et massedrap uten de store og voldsomme effektene. De er overbevisende fra begynnelse til slutt.

Denne forestillingen fortjener alle de publikummere den kan få!

En menneskeskapt katastrofe

I dag tenkte jeg bare å legge ut noen tankevekkende avsnitt fra en tale i Washington Holocaust Museum i 2006. Taleren het Christopher Browning. Det han sier kan kanskje hjelpe oss til å komme nærmere en forståelse for hva som skjedde under den andre verdenskrig.

«Jeg tror vi må unngå å se på Holocaust som en form for en naturlig katastrofe. Holocaust var ikke en tsunami. Det var ikke et jordskjelv. Holocaust var en menneskeskapt hendelse. Mennesker tok beslutninger og mennesker handlet. Og om vi behandler det som en form for noe overnaturlig, fjerner vi simpelthen Holocaust fra historien og endrer det til en forvirrende og mystisk hendelse. Jeg tror vi må bevare den menneskelige dimensjonen i det, og for å gjøre det er vi nødt til å se nøye på gjerningsmennene, både i betydning av dem som skapte politikken og tok beslutningene, og i betydning av dem som brakte beslutningene ut i handling og utførte drap dag etter dag, ansikt til ansikt med sine ofre, – og å behandle dem som mennesker. Vi må aldri miste av syne at hele hensikten med dette er å fange opp grusomhetene i hva dette innebærer. Fordi – selvfølgelig – ved å se på gjerningsmennene som mennesker, blir vi konfrontert med det ukomfortable spørsmålet: Var de fundamentalt annerledes enn hva jeg er? Og, i en slik situasjon; hva ville jeg ha gjort?»

«Det var en vakker morgen udi Hiroshima by.»

Europa hadde allerede opplevd at freden var en realitet, at Nazi-Tyskland hadde kapitulert. Men fremdeles pågikk krigen i Asia. Japanerne hadde ikke lagt ned våpnene, noe det hadde vært gjort gjentatte forsøk på å få dem til å gjøre. Og selv om flere ledende japanere var på gli, var det ikke mulig for de allierte å få dem til å gå med på å kapitulere uten vilkår. Den standhaftigheten skulle resultere i en høy pris som den japanske sivilbefolkningen skulle komme til å måtte betale – ikke bare umiddelbart, men i årtier videre fram mot vår tid.

Allerede før andre verdenskrig møtte sin ende hadde USA i samarbeid med Canada og Storbritannia jobbet intenst med et nytt våpen. Våpenet skulle gjøre slutt på krigen, – på alle kriger. I dypeste hemmelighet jobbet vitenskapsmennene med supervåpenet. Og siden de ikke var de eneste som hadde forstått at det gikk an å lage et slikt våpen, hadde de bare tida og veien på seg for å kunne krysse målstreken først. Den 16.juli 1945 krysset de den; den første kjernefysiske prøvesprengningen fant sted i New Mexico i USA.

Overskriften på denne bloggen er første verselinje i Jens Bjørnebos «Vise om byen Hiroshima». Her tegnes et idyllisk bilde av en sommermorgen i den japanske byen, der alt var fred og ro, og hvor bekymringsløsheten rådet. Dette var nok ikke tilfelle den 6.august 1945. Japanerne var pinlig klar over at de kunne bli utsatt for angrep fra de allierte. De hadde faktisk forventet at det skulle skje, at de alliertes brannbombing skulle ramme dem. De stilte seg undrende til at det faktisk ikke hadde skjedd. Men de tok sine forhåndsregler. Hiroshima var en storby, og som mange andre storbyer hadde man også her evakuert deler av befolkningen nettopp på grunn av faren for angrep. Den 6.august 1945 regner man med at det fantes mellom 340.000-350.000 mennesker i Hiroshima.

Klokken 08.15 kom bombeflyet Enola Gay inn over byen og slapp bomben «Little Boy». 580 meter over bakken sprengtes atombomben med en kraft verden aldri hadde sett maken til tidligere. Resultatene var ubeskrivelige, men ikke tilstrekkelig til at japanerne la ned våpnene. Dette fører til at neste bombe ble sluppet over byen Nagasaki tre dager seinere. Den «bragden» var det bombeflyet Bockscar som stod for. I sin last brakte flyet med seg bomben som ble kalt «Fat Man». Klokken 11.02 sprengtes den over byen.

Ødeleggelsene disse bombene førte til er nesten ubeskrivelige. Alle menneskene som umiddelbart mistet livet ved begge anledninger er enorme. Mange menneskeliv skulle gå tapt i tiden som fulgte, som et resultat av bombene. Effekten av bombene rystet en hel verden, og gjør det fremdeles. Men ennå skulle det gå fem dager før japanerne sendte sin formelle kapitulasjon til USA.

«Atombombens far» var et tilnavn Julius Robert Oppenheimer fikk. Han ledet det såkalte «Manhattenprosjektet» i årene 1943-45. Prosjektets hovedoppgave var å utvikle en atombombe. De kom i mål med det arbeidet; hvilket førte til bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Da Oppenheimer selv så konsekvensene av det nye supervåpenet, tok angeren en solid plass i ham. Han ble en av de første som tok avstand fra bruk av atomvåpen. Han nektet også å delta i det videre arbeidet med utvikling av det som skulle bli kjent som hydrogenbomben.

Siden bombene over Hiroshima og Nagasaki, har både framstilling og bruk av atomvåpen vært et hett tema. USAs overlegenhet rett etter krigen nettopp på grunn av dette våpenet, var utålelig for motparten. Sovjetunionen satte alle kluter til for å komme på samme nivå når det gjaldt våpen. Den 29.august 1949 kunne de gjennomføre sin første prøvesprengning. Med det var et kostbart våpenkappløp i gang. Gjennom hele den perioden som kalles «Den kalde krigen» var utviklingen av disse masseødeleggelsesvåpnene en hovedsak. Flere land skal komme på lista over atomvåpeneiere, og flere land skulle oppleve en økende grasrotbevegelse mot disse våpnene. Dessverre representerer denne typen våpen fremdeles en betydelig trussel for menneskeheten.

Siden bombene falt over Hiroshima og Nagasaki, har denne typen våpen aldri siden vært brukt i konflikter eller kriger. Men så lenge de fremdeles finnes og fremdeles produseres, ligger det alltid en mulighet for at de igjen kan bli brukt. Effekten og ettervirkningene av bombene som ble sluppet over Japan har vært medvirkende til at verden så langt har sluppet liknende scenarioer igjen. Likevel er det viktig å bære historien om dette videre som en advarsel også for fremtidige generasjoner.

 

FLYKTNINGEDAGEN 20.JUNI

I disse dager er det mange her i landet som går over i en etterlengtet feriemodus. Noen skal gjennomføre reiser til utlandet, andre til sommerstedet ved kysten hvor familien i generasjoner har levd glade sommerdager. Fjellvandring er heller ikke å forakte for oss som lever på grunnfjell og har rein og vakker natur vi fritt kan ferdes i. Snart lukker skolene i det ganske land dørene før St.Hans-feiringen kan ta til. Og snart blir lange lyse sommernetter det som skal lade batteriene våre før høsten og vinteren krever mere av oss. Men rett før dette kan vi kanskje stoppe litt opp og kaste et lite blikk utenfor vår egen lille verden. I morgen er det nemlig en viktig dag som trenger vår oppmerksomhet.

20.juni markerer vi Verdens Flyktningedag. Dette gjør vi fordi ikke alle mennesker kan gå sommeren i møte med de samme forventningene som oss, som ikke kan ligge henslengt på et svaberg og slikke sol. Når dette skrives, er det 59,5 millioner mennesker som lever usikre dager som flyktninger og internt fordrevne. Tallet er svimlende høyt, og høyere enn noen gang. I løpet av de siste fire årene har det skjedd en firedobling. Først og fremst skyldes konfliktene i Syria, Irak og Sør-Sudan, men også fra Ukraina.

Mange av dem som faller inn under kategorien flyktninger er barn og ungdom. Noen av dem kommer seg helt til Norge. De har reist langt, og de har reist alene. De har reist uten trygge voksne ved sin side. De erfaringene de har pådratt seg og de belastningene de har vært utsatt for er kanskje ikke mulig for oss nordmenn å forstå. Heldigvis har Norge ratifisert Dublin III-avtalen,- den som sier at mindreårige asylsøkere – altså de under 18 år – skal tas spesielle hensyn til når det gjelder evt. retur. Men så er det likevel slik at disse barna og ungdommene sjelden eller aldri har papirer som viser alder, eller annen identitet for øvrig. Og da kommer spesialistene på aldersbestemmelse på banen. Noen gange anslås det at de er under 18 år, andre ganger kan man med sikkerhet slå fast at de er over 18 år. I noen tilfeller er det mere vrient. Man kan ikke med sikkerhet anslå alderen. I Norge har vi et godt prinsipp som er en rettsstat verdig; tvil skal komme tiltalte til gode! Dessverre praktiseres ikke dette konsekvent i forhold til flyktninger.

Norge er et ressurssterkt land – det er de aller fleste enige om. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er gode på å hjelpe dem som trenger oss, og som kommer utenfra. FN sier nemlig at det (dessverre) er de ressurssterke landene som gjør minst for å hjelpe når det gjelder flyktningeproblematikken i verden i dag.

Jan Egeland, genralsekretæren i Flyktningehjelpen sier i dagsavisen 19.juni:

«Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan fler konflikter forebygges og bilegges. Med økonomiske bidrag kan vi hjelpe flere hjem. Er det politisk vilje, kan flere integreres i et nytt land. Nå svikter vi på alle felt.»

Det handler nok ikke bare om politisk vilje. Hver enkelt av oss må bidra, om ikke på annen måte enn å erkjenne at flyktninger er et felles problem. For selv om vi kan nyte late dager under skyfri himmel de kommende ukene, er det mange som har langt igjen før de når den standarden. Løsningen kommer ikke automatisk.