Folkemordet i Srebenica

Denne vinteren og våren har stått i minnemarkeringenes tegn. Over hele Europa har man markert at det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Hvert eneste land som var okkupert under andre verdenskrig har hatt sine nasjonale markeringer for når de fikk friheten tilbake. «70 år med fred» har blitt gjentatt i mange taler. Og for Norge sin del er det det som er realiteten. Norge har hatt fred i alle tiårene etter andre verdenskrig. Det samme gjelder for mange andre land på det europeiske kontinentet, – men dessverre ikke for alle.

Etter andre verdenskrig ble som kjent Europa nærmest delt i to. I øst ble flere stater liggende under kommunistisk styre. Frontene mellom øst og vest var steile. Så kom man til slutten på 1980-tallet. Det ene kommunistiske styre etter det andre falt. Flere nye land og nasjoner startet arbeidet med å bygge nye demokratier. Tidligere stater fra ulike sammenslutninger søkte uavhengighet, og det europakartet man hadde manøvrert etter i flere tiår, måtte tegnes på nytt.

70-årsmarkeringene har vært viktig. Vi har en historie som ikke må eller skal glemmes. Samtidig er vi nødt til å ta innover oss at Europa ikke har vært uten konflikter i løpet av de 70 årene som er gått siden andre verdenskrig. Det er andre ting som også fortjener vår oppmerksomhet, selv om det ikke er like positivt ladet som ordet FRED.

11.juli i år er det 20 år siden det største massemordet i europeisk etterkrigstid fant sted. Mellom 7.475-8.000 bosnjaker – barn, kvinner og menn ble massakrert av serbiske styrker i sitt eget hjemland.

Bosnia erklærte seg som selvstendig stat 15.oktober 1991. Fram til da hadde de vært en del av føderasjonen vi kjenner som Jugoslavia. 6.april året etter anerkjente EU Bosnias uavhengighet og selvstendighet, og fikk følge av USA dagen som fulgte. De bosniske muslimene hadde oppnådd noe de hadde drømt om lenge. Men innbyggerne i Bosnia besto av flere grupper, ikke minst de bosniske serberne. De hadde helt andre tanker om det som skjedde. De hadde ikke noe ønske om selvstendighet for Bosnia, men ønsket å bevare kartet slik det hadde vært. I alle fall ønsket de at alle serbere forble innenfor de samme grensene. Derfor kunne de ikke akseptere Bosnias løsrivelse.

Konfliktnivået var høyt. FN kom på banen, og internasjonale styrker ble sendt til området for om mulig å dempe konfliktnivået. Men selv om FN representerte det internasjonale samfunnet, hadde ikke vedtakene og handlingene de stod bak støtte blant serberne. FN opplevde likevel at de hadde lykkes med oppgaven de hadde påtatt seg. I april 1993 erklærte de Srebenica som en sikker sone. De nederlandske soldatene i Dutcbat ble stasjonert i området rundt byen som en garanti for dette. Trykket fra serberne lot likevel ikke til å forsvinne. De gjorde FN sin oppgave vanskeligere og vanskeligere. Dutcbat-soldatene fikk selv merke hvordan det strammet seg til. Bosniskserbiske militærstyrker inkludert Skorpionene, en serbisk spesialstyrke, under ledelse av general Radko Mladić gjorde situasjonen vanskeligere og vanskeligere. 11.juli 1995 gikk de til angrep. Som tidligere nevnt slaktet de rundt 8.000 mennesker denne dagen. Det internasjonale samfunnet stod lamslått tilbake, – de hadde ikke greid å forhindre det som i dag ses på som et folkemord.

2015 har hittil vært et år hvor vi har markert fred og frihet etter andre verdenskrig. Dessverre er vi i det samme året også nødt til å markere mindre positive hendelser i vår nære fortid.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *