Alle innlegg av Morten Østenstad

Folkemordet i Srebenica

Denne vinteren og våren har stått i minnemarkeringenes tegn. Over hele Europa har man markert at det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Hvert eneste land som var okkupert under andre verdenskrig har hatt sine nasjonale markeringer for når de fikk friheten tilbake. «70 år med fred» har blitt gjentatt i mange taler. Og for Norge sin del er det det som er realiteten. Norge har hatt fred i alle tiårene etter andre verdenskrig. Det samme gjelder for mange andre land på det europeiske kontinentet, – men dessverre ikke for alle.

Etter andre verdenskrig ble som kjent Europa nærmest delt i to. I øst ble flere stater liggende under kommunistisk styre. Frontene mellom øst og vest var steile. Så kom man til slutten på 1980-tallet. Det ene kommunistiske styre etter det andre falt. Flere nye land og nasjoner startet arbeidet med å bygge nye demokratier. Tidligere stater fra ulike sammenslutninger søkte uavhengighet, og det europakartet man hadde manøvrert etter i flere tiår, måtte tegnes på nytt.

70-årsmarkeringene har vært viktig. Vi har en historie som ikke må eller skal glemmes. Samtidig er vi nødt til å ta innover oss at Europa ikke har vært uten konflikter i løpet av de 70 årene som er gått siden andre verdenskrig. Det er andre ting som også fortjener vår oppmerksomhet, selv om det ikke er like positivt ladet som ordet FRED.

11.juli i år er det 20 år siden det største massemordet i europeisk etterkrigstid fant sted. Mellom 7.475-8.000 bosnjaker – barn, kvinner og menn ble massakrert av serbiske styrker i sitt eget hjemland.

Bosnia erklærte seg som selvstendig stat 15.oktober 1991. Fram til da hadde de vært en del av føderasjonen vi kjenner som Jugoslavia. 6.april året etter anerkjente EU Bosnias uavhengighet og selvstendighet, og fikk følge av USA dagen som fulgte. De bosniske muslimene hadde oppnådd noe de hadde drømt om lenge. Men innbyggerne i Bosnia besto av flere grupper, ikke minst de bosniske serberne. De hadde helt andre tanker om det som skjedde. De hadde ikke noe ønske om selvstendighet for Bosnia, men ønsket å bevare kartet slik det hadde vært. I alle fall ønsket de at alle serbere forble innenfor de samme grensene. Derfor kunne de ikke akseptere Bosnias løsrivelse.

Konfliktnivået var høyt. FN kom på banen, og internasjonale styrker ble sendt til området for om mulig å dempe konfliktnivået. Men selv om FN representerte det internasjonale samfunnet, hadde ikke vedtakene og handlingene de stod bak støtte blant serberne. FN opplevde likevel at de hadde lykkes med oppgaven de hadde påtatt seg. I april 1993 erklærte de Srebenica som en sikker sone. De nederlandske soldatene i Dutcbat ble stasjonert i området rundt byen som en garanti for dette. Trykket fra serberne lot likevel ikke til å forsvinne. De gjorde FN sin oppgave vanskeligere og vanskeligere. Dutcbat-soldatene fikk selv merke hvordan det strammet seg til. Bosniskserbiske militærstyrker inkludert Skorpionene, en serbisk spesialstyrke, under ledelse av general Radko Mladić gjorde situasjonen vanskeligere og vanskeligere. 11.juli 1995 gikk de til angrep. Som tidligere nevnt slaktet de rundt 8.000 mennesker denne dagen. Det internasjonale samfunnet stod lamslått tilbake, – de hadde ikke greid å forhindre det som i dag ses på som et folkemord.

2015 har hittil vært et år hvor vi har markert fred og frihet etter andre verdenskrig. Dessverre er vi i det samme året også nødt til å markere mindre positive hendelser i vår nære fortid.

 

Nasjonaldagen 2015

I 2014 markerte vi at det var 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov, gikk ut av unionen med Danmark og inngikk en løsere union med Sverige. I år markerer vi at det er 70 år siden frigjøringen av landet vårt etter den andre verdenskrig. Alle minnemarkeringene har skapt en ny interesse for andre verdenskrig som historisk epoke. Alle tenkelige media har stilt opp og formidlet ulike sider av en fem år lang okkupasjon, hvor ufrihet og utrygghet kanskje var det som preget nasjonen mest. Den første nasjonaldagen etter at fremmede soldater hadde tatt seg inn i landet, ble nok ikke helt den dagen mange hadde sett fram til. Mangel på norske flagg og høye hurra-rop, og erkjennelsen av at man ikke lenger var herre i eget hus dempet det meste av feiring den dagen, selv om norske styrker –  spesielt i nord – ennå ikke hadde gitt helt opp håpet om å drive okkupantene ut av landet.

På nasjonaldagen i 1940 hadde folk fremdeles tilgang på radioapparatene sine. Og for dem som fikk søkeren i riktig stilling, kunne stemmen til Nordahl Grieg høres fra Tromsø Radio – den eneste gjenværende frie radiostasjonen i Norge. For første gang kunne man høre et dikt som også seinere er brukt for å minnes og for å beskrive nordmenns følelser denne dagen:

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.

Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,

Skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

 

Det fødes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,

Så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød

Som i en sunket u-båt … Vi vil ikke dø en slik død!

 

Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,

Som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.

Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.

Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

 

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,

Og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden. Vi bygde på fred, som i tross,

Og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

 

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag

Da nordmenn forenes i samme befriende åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

 

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

Soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

 

Selv skulle ikke Nordahl Grieg få oppleve at Norge ble fritt igjen. Han ble skutt ned over Berlin den 2.desember 1943. Men diktet hans sier likevel noe om det å miste friheten, om det å ønske å stå imot og igjen kunne leve frie liv.

Kong Haakon befant seg også i Nord-Norge den 17.mai 1940, nærmere bestemt i Målselv, hvor han og Kronprins Olav bodde de siste ukene under kampene i Nord-Norge. Siden ble det fem år i eksil for monarken. Da freden kom, befant han seg i London. Han rakk ikke hjem til nasjonaldagsfeiring, men brukte det mediet som var mest «in» på den tiden; radioen til å meddele seg til folk og drott:

«Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk, atter kan vi feire dagen som det den har vært for all nordmenn siden fedrene på Eidsvoll gav oss grunnloven. Vi har ført krigen for å forsvare det som alle nordmenn siden den gang har satt høyest i livet, friheten. Vi må aldri glemme å takke Vår herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. … Til slutt vil jeg sammenfatte det hele i en fornyet og inderlig takk til det norske folk, i hvis midte jeg nå snart igjen skal stå. Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette sammenhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av alt det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn».

Da denne talen ble holdt, hadde det gått 135 år siden Norge var blitt en selvstendig stat. I flere hundre år hadde landet vært en del av Danmark-Norge hvor det absolutte maktsentrum lå i København, og hvor norske interesser ikke nødvendigvis var høyt prioritert. Den 16.mai 1814 ble Norges egen Grunnlov vedtatt på Eidsvoll, dagen etter ble den skrevet under av alle representantene som befant seg på stedet. Men det tok ikke lang tid før den opprinnelige grunnloven måtte revideres. Etter en kortere krig med svenskene, og forhandlingene som førte fram til Mossekonvensjonen 14.august 1814, så man at den unionen man forpliktet seg til å inngå med Sverige krevde endringer i Grunnloven. Disse kom i november samme året.

Den norske Grunnlov fra 1814 skulle representere noe nytt og moderne, Den var påvirket av både den franske og den amerikanske forfatningen, og flere grunnleggende menneskerettigheter lå inne i lovverket. Likevel kan vi med vår tids øyne undres over at den såkalte «jødeparagrafen» fikk plass i loven, – den som utelukket alle som tilhørte den jødiske religionen fra riket. Verken Danmark eller Sverige hadde liknende paragraf i sitt lovverk. I så måte hadde vi noe «nytt», selv om det ikke var særlig liberalt eller humanistisk. Grunnloven slo også fast at det i grunnen bare var en trosretning som var den rette, og at Kongen var øverst både i kirke og stat. Når det gjaldt posisjonen på toppen av Staten, ble den for Kongens del innskrenket da parlamentarismen ble innført på slutten av 1800-tallet, tiår etter at den urimelige «jødeparagrafen» ble fjernet i 1851.

I år er det naturlig å trekke inn de fem krigsårene i feiringen av nasjonaldagen. Det er de fem årene Norge, etter at vi ble løsrevet fra unionene vi hadde vært en del av fram til 1905, var fratatt all vår frihet. Siden har vi sluppet krigshandlinger og ufred her i landet. Vi har vokst til en solid demokratisk velferdsstat, hvor langt de fleste lever gode liv. Det er kanskje det viktigste vi kan feire på 17.mai. Men i all vår glede og festrus er det minst like viktig å dvele ved at mange ikke har de samme mulighetene som oss selv, og at vi er i en posisjon hvor vi kan bidra til å endre dette på mange områder.

Frihet, demokrati og velferd kommer ikke av seg selv. Det er resultat av langsiktige planer og dyktige mennesker som greier å jobbe sammen, selv om de ikke alltid er enige. Det er også et resultat av at vi evner å se at ikke alle har de samme forutsetningene til å bidra, men at de likevel får den verdigheten de har krav på. Å skape det gode samfunnet betyr rett og slett at vi tåler å trekke litt ekstra på lasset om det kan få flere med hele veien. Hittil ser det ut til i vi i Norge har lykkes i stor grad. Men ønsker vi at et slikt samfunn kan bestå, må vi delta med de evner og de krefter vi har, hver på vår måte. Vi må akseptere at vi er forskjellige, men at de verdiene som er viktige for oss alle gjør at vi likevel er et fellesskap.

God 17.mai!

Gratulerer med dagen, hele Norge!

Frigjøring og fred – 8.mai, en merkedag

Ikke nødvendigvis skyfri himmel, men gleden var likevel stor 8.mai 1945. Etter drøye fem år under okkupasjonsstyre kunne nordmennene gå ut i gatene og feire at Norge igjen var et fritt land.

I Barentshavet lå et lavtrykk og dirigerte kjølig polarluft inn mot den nordligste delen av landet. Kaldværet var kanskje ikke det beste for dem som fremdeles bodde der. Det meste av landsdelen lå nærmeste tilbake som en nedbrent ruin etter at Hitlers soldater hadde brukt «den brente jords taktikk» etter hvert som sovjetiske tropper rykket fram. Den systematiske og omfattende ødeleggelsen okkupantene sto for den siste krigsvinteren, ble beskrevet som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden, – det sa i alle fall den daværende kronprins Olav. Allerede i oktober 1944 lå tjukk røyk over Kirkenes, – siden spredte den seg videre i Finnmark og i Nord-Troms.

Selvfølgelig gjorde okkupasjonsmakten dette for å vanskeliggjøre den sovjetiske framrykkingen. Vellykket må det ha vært også. I alle fall ga regjeringen Gerhardsen justisminister Jens Christian Hauge i oppgave å arbeide med planer som liknet mistenkelig – med tvangsevakuering og nedbrenning – som en del av forsvarsstrategien etter krigen. Under den kalde krigen var man jo engstelig for at russerne igjen skulle trå innover den norske grensen i nord, ikke for å frigjøre; men for å okkupere. De som flyttet tilbake til nord, og som drev oppbygging av hus og hjem visste ingenting om dette. Det var allmenn kunnskap først i 2005.

Nysnø falt flere steder i landet den 8.mai 1945. I Tromsø økte snødybden med 7 cm. Men i sør lå et høytrykk som ga rolig vær uten nedbør. Noen skyer var det nok om morgenen, men flere steder kunne gledens rus over gjenvunnet frihet fortsette å bre om seg i kveldssolen denne dagen for sytti år siden.

Det er nok svært sannsynlig at Nils Selmer Hauff hadde kledd seg etter været denne vårdagen. Og det var like sannsynlig at han allerede kvelden i forveien var klar over at krigen var slutt. Uansett så fant han veien til bokhandelen han drev i Universitetsgaten i hovedstaden. Det var nok ikke mye han hadde tenkt å gjøre akkurat der – bortsett fra å henge opp en plakat i vinduet for å informere dem som eventuelt hadde tenkt å besøke bokhandelen akkurat 8. mai. En kort beskjed; «Lukket på grunn av glede». Og glede var det over alt – uansett værlag!

Fred! For mange var dette ordet uvirkelig og vanskelig å fatte rekkevidden av. De siste årene hadde vært tunge på så mange måter. Mangel på alt, men kanskje først og fremst mangel på frihet til å være menneske med egne meninger. Alt man hadde holdt inne med, alt man hadde holdt ut! Nå gikk man absolutt mot lysere tider. Optimismen var en energi som strømmet gjennom befolkningen. De aller fleste som forteller om fredsdagene, forteller nettopp om gleden over gjenvunnet frihet og selvstendighet, om framtidshåp og optimisme. Men det var ikke alle som opplevde det slik. De historiene kom imidlertid ikke fram før etter mange år.

Uansett, 8.mai 2015 kan vi – og det bør vi – markere 70 år uten krig i Norge. Vi ble et av de landene i verden og ikke minst i Europa, som virkelig ble frigjort, som ble et fritt og demokratisk samfunn og fikk muligheter mange fremdeles drømmer om. Samtidig gir denne dagen oss en mulighet til å stoppe opp tenke på alle dem som sto imot okkupantene og deres medløpere gjennom hele krigen, og som i mange tilfeller betalte en høy pris for at vi som kom etter skulle kunne leve i det Norge vi kjenner i dag. Det finnes nok av historier som forteller om dem som ofret liv og helse for nettopp det, bokstavelig talt.

Vår 70-årige frihet og selvstendighet har ført oss fram til status som et av de beste landene å leve i. Samtidig har det ført oss til en posisjon hvor vi blir hørt, og derfor i mange sammenhenger kan bidra til at andre mennesker som ikke har den samme friheten, kan øyne et håp om at også de kan nå dit en dag. Først og fremst kan vi vise at fred er en bedre vei til framgang enn noen konflikt eller krig kan være.

 

Samuel Leon Steinmann

 

I går kveld, fredag 1.mai døde Samuel Steinmann. Med ham går den siste gjenlevende fra jødedeportasjonene under andre verdenskrig ut av tiden. Men for alle oss som fikk en del av Samuel Steinmann med i vår egen bagasje gjennom hans formidling, vil han for bestandig være en del av historien og fremdeles en del av livet.

I disse dager står russefeiring på programmet rundt om i landet. Samuel Steinmann hadde også sett fram til sin russefeiring. Allerede ved oppstarten av tredjeklasse på gymnaset høsten 1942, var det en av de store tingene i livet han så fram til. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Samme høst ble han arrestert og deportert med Donau. Men allerede før dette hadde han fått kjenne på hva nasjonalsosialisme innebar. Familiens hjem på Nordstrand i Oslo var frarøvet dem av okkupasjonsmyndighetene, og han selv måtte bo hos en klassekamerat.

I Elsa Kvammes film «Trikken til Auschwitz», forteller Steinmann selv om arrestasjonen 26.oktober 1942, om det å være 19 år og fange i Berg leir og om deportasjonen med Donau en måned senere, 26.november. De neste to og et halvt årene levde han i et helvete de færreste av oss er i stand til å forstå fullt og helt. Og hva var så grunnen til denne grusomme skjebnen? Hva hadde Samuel Leon «Sammy» Steinmann gjort for å fortjene dette? Absolutt ingen ting! Den eneste grunnen var at han ikke passet inn i nasjonalsosialistenes verden,- han var jøde, og hadde ingen rett til liv.

Men Samuel Steinmann overlevde fangelivet i konsentrasjonsleirene, på tross av alt.

Den 30.mai 1945 kom Samuel tilbake til Norge sammen med fire andre norske jøder. Historien han allerede da kunne ha fortalt, holdt han likevel inne med takket være en svensk journalist som hadde stilt seg tvilende til det Samuel kunne fortelle. Ikke en gang da han giftet seg og fikk barn fortalte han noe om det han hadde opplevd. Han var redd for at andre ikke skulle forstå. Heldigvis for alle oss valgte han likevel å fortelle, men da hadde det gått nærmere 50 år.

Vi som nå skal bære minnet om Samuel Steinmann videre, er dypt takknemlig for at han etter hvert valgte å dele sitt liv med oss, om enn så vondt det kunne være. Steinmann var en usedvanlig formidler, og selv med sin bakgrunn var han nøktern i sin framstilling. Man kunne nesten få inntrykk av at han var redd for at hans historie skulle bli for sterk for oss. Og på tross av at han hadde opplevet de mest umenneskelige gjerninger på nært hold, beholdt han troen på mennesket. Selv sa han at det viktigste er å sette pris på livet, og å vise kjærlighet overfor medmennesker.

Samuel Steinmann gav oss ballast til vår felles hukommelse, en innsikt i hvor galt det kan gå når menneskefiendtlige ideologier får fotfeste, når noen mennesker tror de er bedre enn andre. I Samuel Steinmanns rause formidling, ligger det derfor en forpliktelse til oss om å hindre at noe liknende som han opplevde, skal kunne skje igjen.

Samuel Leon Steinmann; hvil i fred!

 

Gratisprinsippet er viktig, og en god kvalitet ved vårt samfunn

Den gangen Helga Arntzen først startet opp Hvite Busser til Auschwitz og seinere Aktive Fredsreiser, var det i stor grad skolene som sto bak turene. Etter at gratisprinsippet for opplæring ble presisert, skapte dette en rekke forskjellige oppfatninger. Noen skoler mente de ikke lengre kunne gjennomføre turer, noen skoler fant muligheter innenfor regelverket og mange skoler overlot til foreldrene å arrangere. Sjelden har noe vi egentlig er hjertens enige om alle sammen, skapt så mye frustrasjon og forvirring.

Det hjalp ikke en gang at Fylkesmannen i ulike fylker kom på banen, de ulike fylkesmennene ga ulike tolkninger av lov og regelverk. Og det var bare i noen få tilfeller at skoleeiere, nemlig kommunestyrene sa noe om hva de ønsket for sine skoler. Det merkelige midt oppe i all usikkerheten og forvirringen er at antallet reisende med Aktive Fredsreiser har økt hvert eneste år. Selvfølgelig har dette med turenes innhold og mål å gjøre, – dette er noe foreldrene ønsker for barna sine. Aller helst ville de nok sett at turene kunne bli en del av grunnskoleløpet, at det elevene tilegnet seg av kunnskaper i løpet av en tur også kunne brukes i skolegangen.

Debatten om muligheter og begrensninger i forhold til Gratisprinsippet har gått gjennom flere år. Spørsmålet har vært oppe i Stortinget, og mange har gitt sitt syn i saken. De aller fleste som uttaler seg mener turene er viktig. De anbefaler dem – så lenge Gratisprinsippet overholdes. Men fortsatt er det mange uklarheter det må rydde opp i, og det er politikernes jobb. Det er liksom ingen som har greid å skjære helt igjennom fram til nå.

Lovverket står sterkt, og det skal det gjøre. Men som mange politikere har sagt, er ikke Gratisprinsippet til hinder for å delta på turer lik de Aktive Fredsreiser arrangerer. I Stortinget er det sagt at man må søke en løsning i det rommet Gratisprinsippet tillater, og ikke lete etter begrensningene. I den sammenhengen er det kanskje verd å nevne hva Odd Einar Dørum fra Venstre sa under en debatt om saken i Stortinget 6.mars 2008:

«For der angsten dyrkes, sammen med tvangslesing av jus, vil man for sikkerhets skyld ikke gjøre noe, for man er så redd for å gjøre feil».

I 2015 er det kommunevalg i Norge. I den forbindelse kan det kanskje være lurt å spørre politikerne i din kommune hvordan de forholder seg til skoleturer som dem Aktive Fredreiser står bak. Kanskje kan kommunestyrene legge bedre til rette for at de som ønsker kan reise, uavhengig av hva en enkelt rektor eller skolesjef måtte ha av begrensende oppfatninger om lover og regelverk.

 

EN DAG I APRIL

Tenk deg en dag i april med sol fra skyfri himmel, med nyutsprunget løv og følelsen av at sommeren er nærmere enn på lenge. Du er mett, fri og uten frykt.

Søndag 19.april var en slik dag. Men stedet var helt spesielt, og gjorde det hele kontrastfylt. Dette var nemlig dagen for markeringen av frigjøringen av kvinneleiren Ravensbrück ved Fürstenberg. Det har gått 70 år siden leiren ble evakuert og de gjenværende fangene fikk tilbake friheten. Og blant alle dem som var til stede denne søndagen, var det flere av dem som en gang i tiden satt der under umenneskelige forhold. Det må ha vært nesten uvirkelig å sitte på stoler i fine klær, mette i magen, uthvilte med gode venner rundt seg i de samme omgivelsene hvor de en gang ble holdt under tvang – hvor de daglig ble krenket og brukt som slaver, hvor frykt og sult gnagde sjel og kropp hver eneste dag.

Denne dagen i april var fylt med vakker musikk, bokstavelig talt. Appellplassen i Ravensbrück hadde et helt annet uttrykk enn for 70 år siden. Høytidelig; ja – og verdig og viktig. Det blir selvfølgelig helt feil å si at man følte seg vel i Ravensbrück. Til det er de historiske kjensgjerningene fremdeles for sterkt til stede. Men det føltes viktig og fint å være der. En slik markering er med å bevare et minne, en felles hukommelse om at Europa ikke alltid har vært som i dag. Samtidig er det en påminnelse om at mange av de tingene vi tar som en selvfølge ikke nødvendigvis er akkurat det. Å kjenne historien – på godt og vondt – kan hjelpe oss å forstå både vår egen samtid, og å legge grunnlaget for en framtid hvor menneskeligfiendtlige ideologier ikke får plass. Først og fremst gjør dager som denne at man tenker over hva en selv kan bidra med for å opprettholde frihet og demokrati, og å styrke respekten for menneskeverdet. Det er bare gjennom vår egen deltakelse i samfunnet at dette kan skje. Vi må være bevisste på hvordan vi skal møte meninger som setter demokratiet i fare, og som er mer eller mindre lemfeldige i forhold til hvert enkelt menneskes verdi og rettigheter. Vi har ennå noen skritt å gå før vi kan si vi har nådd de målene.

Tenk deg en dag i april med sol fra skyfri himmel, med nyutsprunget løv og følelsen av at sommeren er nærmere enn på lenge. Du og alle andre er mette, fri og uten frykt. Tenk deg det!

Nok en dato i april

Den 16.april i 1945 var de sovjetiske soldattroppene kommet så langt vest som til Oder-Neisse-linjen. Med utgangspunkt i de stillingene de hadde etablert her, var det klart for å starte slaget om Berlin. Nå var det uomtvistelig kort tid til det nasjonalsosialistiske terrorvelde måtte kapitulere. Hitler var rasende, og var kommet så langt i sin galskap at han ikke evnet å se at slaget var tapt. Han begynte å kritisere sine egen landsmenn, og kalte dem det ene verre enn det andre. Selv når hans nærmeste medarbeidere forsøkte å få ham til å innse realitetene, snakket de for totalt døve ører.

Den samme dato, men året er 1972. Fremdeles står stormaktene steilt mot hverandre, og fremdeles handler det om å demonstrere sin posisjon. Denne knivingen foregikk også i verdensrommet. Klokken 17.54 ble raketten Apollo 16 skutt opp med retning månen. Der landet fartøyet 27.april. Nyheten om månelanding var ikke like stor som i 1969, men det var et klart signal om hvem som behersket verdensrommet best.

16.april 1993 skulle bli nok en mørk dag i konflikten på Balkan. Da gjennomførte bosniske kroater det som i ettertid er kjent som Ahmici-massakren. 180 muslimske hjem i byen Ahmici ble ødelagt og mer enn 100 sivile ble massakrert denne dagen. Flesteparten av de drepte var kvinner og barn, – alle var muslimer.

Terrorisme og massakre var et fjernt begrep for mange nordmenn fram til 22.juli 2011. Da fikk også vi her hjemme i det trygge Norge kjenne på frykt og fortvilelse. Dagene, ukene og månedene som fulgte ble helt spesielle. Den måten befolkningen valgt å takle den forferdelige situasjonen på ble beskrevet som utrolig og behersket i utenlandske media. Medias søkelys var også tent den 16.april 2012, da startet rettssaken mot terroristen og drapsmannen i Oslo Tingrett.

11.april – en helt vanlig dag?

I utgangspunktet er vel ikke 11.april en dato man forbinder med noe spesielt. Men, graver vi litt i datoens historie, ser vi fort at også den har sine hendelser som er verd litt oppmerksomhet.

Napoleon Bonaparte er kjent for de fleste som har gjennomført grunnskolen. I flere lærebøker i historie blir han viet betydelig plass, – i enkelte tilfeller hele kapitler. Men så var ikke Napoleon hvem som helst. Han kom på banen i en turbulent tid i Frankrikes historie, og tok seg til rette i så stor grad at han fant det naturlig å krone seg selv til keiser etter hvert. Men – etter en omfattende historisk periode som du kan lese om et annet sted – den 11.april 1814 er han ferdig.  Da trer han høyst ufrivillig tilbake og går i eksil på øya Elba utenfor den italienske kysten.

11.april 1940, to dager etter angrepet på Norge, befinner konge, regjering og storting seg på flukt. Allerede 9.april hadde angrepsmakten forlangt at regjeringen skulle gå av, og at Kongen skulle utnevne Quisling til statsminister. Dette kravet ble selvfølgelig avvist. Mens Kongen og regjeringen oppholder seg i Nybergsund nettopp den 11.april 1940, blir kravet framsatt på ny. Det siste statsrådet på fem år trer sammen, og etter en følelsesladet tale, ba kongen regjeringen fremdeles stå i mot. Hvis de ikke ville gå med på det, ville Kongen selv abdisere. Talen Kong Haakon holdt denne dagen er kjent som «Kongens nei», og fikk full støtte av en regjering på flukt. Om ettermiddagen ble Nybergsund utsatt for kraftige angrep fra tyske fly, men konge, kronprins og regjering slapp utrolig nok unna uten skader.

Fem år seinere begynner krigen å nærme slutten. Det har vært fem harde år for land og mennesker som har vært rammet. Ikke minst har de som har sittet i konsentrasjonsleirene kjent hva nasjonalsosialistenes ideologi innebærer. Den 11.april 1945 skal noen av dem endelig få friheten tilbake. På denne dagen når amerikanske soldater fram til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Etter andre verdenskrig går verden inn i den perioden vi kaller for «Den kalde krigen». Også denne perioden er en omfattende historisk epoke som blir for stor til å behandles her. Uansett; flere land blir utsatt for nye kriger og lidelser. Mange får øynene opp for at det er viktig å finne andre løsninger på konflikter enn gjennom bruk av vold og våpen. Gjennom kunstneriske uttrykk gir de klare beskjeder til politikerne om at Vietnamkrig, Koreakrig og andre konflikter må stoppes. En av de mest betydelige musikerne i denne generasjonen er Bob Dyland. Han holder sin første konsert nettopp på den 11.april 1961.

På tross av alt det forferdelige som skjedde under nasjonalistenes terrorregime i løpet av andre verdenskrig, var det ikke slutt på nazismen. Nynazister ble ganske fort en merkelapp på grupper og enkeltpersoner som fremdeles støttet seg på en menneskefiendtlig og udemokratisk ideologi. På lik linje som sine forgjengere likte de lite å møte motstand, og vold var en av deres måter å svare på. Den 11.april i 1986 skal den tyske studentlederen Rudi Dutschke få kjenne på nynazistenes metoder. De skyter ham ned i Berlin. Heldigvis overlever han attentatet.

Den kalde krigen inneholdt mange element. Ideologier sto steilt mot hverandre. Det var viktig stadig å markere sin styrke – på mange områder. Et av områdene var kampen om verdensrommet. Da verden skriver 1970 har amerikanerne besøkt månen ved to anledninger. 11.april 1970 forsøker de igjen. Apollo 13 skytes opp fra Kennedy Space Center i Florida, men kommer aldri til månen. Noe skjer som gjør at astronautene lander i Stillehavet tre dager senere uten å ha satt sin for på Luna.

11.april – en helt vanlig dag? Joda, men den har da sine merker og arr den også.

9.april – 75 år siden angrepet på Norge

For 75 år siden gjennomførte Tyskland «Operasjon Weserübung-Nord», historiens første militære angrep som inkluderte både luft-, sjø- og land-styrkers deltakelse samtidig. Målet for operasjonen var Norge, og startet natten mellom 8. og 9.april 1940. Angrepet kom som en overraskelse. Dette betydde likevel ikke at de ikke møtte motstand. Mest kjent er kanskje senkningen av Blücher i Drøbaksundet i Oslofjorden, hvor Oberst Eriksen handlet helt etter eget hode, og rammet angriperen hardt. Dette ga samtidig kongehuset og regjeringen tid til å komme seg i sikkerhet, slik at de etter en tid kunne drive sitt arbeid i eksil fra London.

9.april 1940 var altså den dagen Norge ble en del av andre verdenskrig som landet hadde forsøkt å unngå. Den nøytraliteten Norge påberopte seg, ble ikke respektert av Hitler. Det tok ikke lang tid før det demokratiske Norge var forvandlet til en totalitær en-partistat. Den motstanden som ble ytt var ikke sterk nok til å jage okkupantene på dør.

Krigen skulle komme til å gi ulike utslag i de forskjellige landsdelene. Hardest rammet av direkte krigshandlinger ble de nordligste delene av landet. Det var her den militære motstanden mot angrepsmakten pågikk lengst. Faktisk holdt de norske soldatene ut lengre enn noe annet sted i Europa som fram til da var angrepet av Hitlers soldater. Sammen med allierte soldater fra Storbritannia, Frankrike og Polen ga de tilstrekkelig motstand til at Tyskland led sitt første militære nederlag så langt i krigen. Narvik var besatt av tyske soldater allerede den 9.april, men de måtte gi tapt for overmakten den 28.mai. Men seiersrusen forsvant raskt; 10.mai hadde nemlig Hitlers soldater angrepet Frankrike, og nå måtte man forflytte de allierte soldatene dit man mente det trengts mest. Dette skjedde i begynnelsen av juni. Uten støtte fra de allierte styrkene, maktet ikke de norske soldatene alene å opprettholde tilstrekkelig motstand. Også i nord måtte de kapitulere.

De neste fem årene handler om et okkupert Norge under nasjonalsosialismens regime.

 

Hva andre skriver om andre verdenskrig

I dag legger jeg ut to lenker til artikler med stoff fra andre verdenskrig. Begge handler om krigen i den nordligste delen av landet vårt. Her var motstanden mot okkupasjon sterk, og mange voldsomme krigshandlinger foregikk her. For mange av oss er dette en forholdsvis ukjent del av historien, den har rett og slett ikke blitt viet veldig stor plass i historiebøkene eller i historieundervisningen på skolen. Og om det var en del av Norge som ble lagt i ruiner som følge av krigen, så var det nettopp den nordligste.

Her følger lenkene:

http://www.nrk.no/nordland/derfor-ble-krigshandlingene-i-nord-fortiet-og-glemt-1.12268845

http://www.tv2.no/a/6677436