instagram takipci satin al –
instagram takipci satin al mobil odeme

makrobet –
perabet –
adiosbet –
https://guncelgirisi.com/

Ethvert land har sin kollektive erindring. Det handler om nasjonal bevissthet. Stolthet. Samhold.  I Norge vil de fleste fremheve eksempelvis vikingtiden med stolthet. Eller den norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Eller sportsbegivenheter for den del. Historiske fakta er ikke nødvendigvis det viktigste i en slik sammenheng. Vi har behov for å glemme – eller hevne – ydmykelser, og huske seiere
.

Landets ledere bruker – ofte – bevisst en selektiv historieformidling for å mobilisere folket. Det handler om hva man vektlegger. Hva som undervises på skolen. Hvilke saker som får medienes oppmerksomhet. Medier som i en del land er kontrollert av makthaverne.

Tyskland har, etter andre verdenskrig, et problem med sin kollektive erindring. Det er fremdeles slik at historien sterkt er preget av det nasjonalsosialistiske diktaturs forbrytelser mot menneskeheten. Det faktum at en av verdens fremste kulturnasjoner kunne frembringe et regime så preget av forakt for andre nasjoners mennesker, overskygger totalt stoltheten over den tidligere historien.

Frem til nederlaget i den andre verdenskrig var tysk historieskriving en ærerik fortelling full av krigsforherligelse, heltemot og offervilje for ”Das Vaterland”. Selv nederlaget under den første verdenskrig, med millioner av ofre, ble vendt til en ærerik fortelling. Tyskland ble; ”dolket i ryggen av feige forrædere”, og Tyskland ble; ”ydmyket av Versaillestraktaten”. Dette måtte hevnes!

Folkets behov for hevn passet Hitler godt. Da han kom til makten i 1933 ble historien omhyggelig skrevet for å mobilisere til samhold. Det var ”oss” (Volksgemeinschaft) mot ”dem” (som var rasemessig underlegne og fiender av det tyske folk).

Men så, etter 1945 var plutselig tidligere heltehistorier, mytiske symboler og nasjonal patos diskreditert. Markering av så godt som alle tidligere militære merkedager var ikke lenger mulig på grunn av nazistenes misbruk av disse.

Dessuten, da Tyskland ble delt i 1949, utviklet det seg to separate minnekulturer. I Øst-Tyskland (DDR) ble historiefortellingen styrt av kommunistpartiet (SED). Her ble de kommunistiske motstandskjemperne og Den røde armé helteforklart. Nasjonalsosialismen (fascismen) ble utpekt som et utslag av det vestlige kapitalistiske system, og nazistene (dog kun de som nå var i Vest-Tyskland) ble ansett som forbrytere.

I Vest-Tyskland (BRD) tok det lengre tid før den nasjonale bevisstheten aksepterte at nazismen var et forbrytersk system. Hovedsakelig fordi mange selv var delaktig i dette systemet, og ikke ville erkjenne skyld. De fleste tyske familier hadde dessuten selv lidd store tap. Ikke minst på Østfronten. Skylden ble lagt på en liten ”elite” med Hitler i spissen. Det var først under den såkalte ”Auschwitz-prosessen” (Frankfurt 1963-65) at etterkrigsgenerasjonen begynte å stille spørsmål ved foreldregenerasjonens skyld. På 70-tallet ble det innledet etterforskning av forbrytelser begått av tidligere NS og SS medlemmer. På 80-tallet dreide forskningen og oppmerksomheten mer i retning av ofrene. Ikke minst jødene. Først etter gjenforeningen av de to tyske statene (3. oktober 1990) ble også oppmerksomheten rettet mot andre ofre av nasjonalsosialismen; Sinti/Rom, homoseksuelle, politisk forfulgte, funksjonshemmede, slavearbeidere og sivilbefolkningen i tidligere okkuperte land.

I 1985 holdt Bundespresident Richard von Weizsäcker en tale hvor 8. mai ikke lenger omtalt som en dag hvor Tyskland led nederlag i krigen, men som en frigjøringsdag fra nasjonalsosialismen

. Dagen ble dermed en minnedag.

Som følge av Berlinmurens fall den 9. november 1989 pekte denne datoen seg også ut som en minnedag. Datoen er imidlertid litt komplisert fordi to andre hendelser skjedde denne datoen; etableringen av Weimarrepublikken etter første verdenskrig (1918) og Krystallnatten (1938). Det er vanskelig å markere glede (murens fall) og sorg (Krystallnatten) samtidig…

Utover 90-tallet begynte den yngre generasjonen å rette søkelyset mot bedrifter og vanlige borgere som hadde profittert på annektering av jødisk eiendom og arbeidskraft. Dette ble synliggjort av en vandreutstilling (Wehrmachtsausstellung) i 34 tyske byer i perioden 1995 til 1999.

I 2005 ble minnesmerket over de myrdete jødene reist midt i Berlin. Minnesmerket er et håndfast bevis for at det offentlige Tyskland ønsker å gjøre opp for forbrytelsene begått under nasjonalsosialismen. Dette initiativet skapte imidlertid en motbevegelse blant dem som mente at flyktninger og forfulgte i det tidligere DDR ikke hadde fått tilstrekkelig oppmerksomhet. I 2015 ble derfor Weltflüchtingstag (Verdens flyktningdag) innstiftet den 20. juni.

I tillegg til de nevnte minnedager og minnesmerker finnes det et tusentalls enkeltinitiativ som tar vare på minnesmerker (eksempelvis Eckerwald minnesti som fikk prisen Fangenes Testamente av Aktive Fredsreiser i 2017), som markerer ulike hendelser og som tilbyr historiske guidete turer. Det er derfor helt klart at man ikke kan snakke om en enhetlig tysk minnekultur. Til det er historien for mangfoldig…

Dette innlegget er skrevet etter inspirasjon fra seminaret ”Europe – the war and me” i Berlin hvor bl.a. Volkstrauertag (to søndager før advent) ble markert i Bundestag. Denne dagen har sin opprinnelse etter Den første verdenskrig, og har hatt ulik betydning gjennom ulike regimer. Volkstrauertag er en god illustrasjon på kompleksiteten i tysk minnekultur. Dette forklares veldig godt i denne filmen (tysk – 5 minutter):

https://sites.arte.tv/karambolage/de/das-ritual-der-volkstrauertag-karambolage

21. februar 2018

Bjørn Arntzen

27.januar markeres Holocaustdagen flere steder rundt i Norge, i andre europeiske land og land på helt andre kontinenter. Holocaust handler om de mest brutale forbrytelsene begått av en stat. Det var det nazifiserte Tyskland under ledelse av Adolf Hitler som stod bak. For mange er selve symbolet på Holocaust tidligere konsentrasjons- og utryddelsesleirer, som for eksempel Auschwitz-Birkenau
. Men Holocaust var ikke begrenset til leirene, det omfattet alle land som deporterte blant andre jøder og Rom til utryddelsesleirene
. Norge var også en del av Holocaust.  

I 1814 fikk Norge sin selvstendighet og sin egen grunnlov. Paragraf to i denne grunnloven blir ofte kalt ”jødeparagrafen”. Der stod det nemlig at ingen jøder (eller jesuitter) hadde adgang til riket. Mennesker som tilhørte den jødiske religionen hadde rett og slett ikke lov til å komme inn over Norges grenser. Denne paragrafen fikk stå urørt fram til 1851, da ble den heldigvis opphevet.

 Etter at ”jødeparagrafen” var fjernet kunne jøder få adgang til Norge, men det ble ikke en masseinnvandring av den grunn. 28 år etter at paragrafen ble fjernet, ble det holdt en folketelling. Den kunne fortelle at det dette året bare fantes 24 mennesker som tilhørte jødedommen innenfor landets grenser. De fleste av dem var kommet fra Danmark og Tyskland.

 Mellom 1880 og 1920 opplevde man en liten økning i jødisk innvandring til Norge. De som nå kom hadde tatt veien østfra. De forlot hjemmene sine for å komme seg vekk fra fattigdom, undertrykking og pogromer. Tsar-Russland var nemlig ikke særlig jødevennlig. Men selv om det var mellom to og tre millioner som emigrerte fra øst, var det bare et svært lite fåtall som fant veien til Norge – selv om det ble sagt at det var snakk om en invasjon.

 Da Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland 9.april 1940, bodde det drøyt 2100 jøder i landet. Mellom 350 og 400 var flyktninger fra Mellom-Europa. Utviklingen i dette området etter Hitlers maktovertakelse gjorde livet svært usikker blant annet for den delen av befolkningen som tilhørte jødedommen. At Hitlers medløpere ikke hadde gode planer for de norske jødene ga klare utslag kort tid etter at okkupasjonen fant sted. Forfølgelse og trakassering startet nesten umiddelbart etter at Hitlers soldater hadde satt føttene på norsk jord. Men på tross av disse tidlige hendelsen var det mange av de norske jødene som likevel hadde tro på at det ville være mulig å bli værende i landet.

 Selv om okkupasjonsmakten ikke øyeblikkelig innførte en anti-jødisk lovgivning, var det mye som talte for at jødene skulle skilles klart ut fra resten av befolkningen. Allerede i mai 1940 mistet jødene retten til å ha radioapparater
. Det skulle gå et års tid før resten av det sivile Norge måtte levere inn sine radioapparater.

 I mai 1940 skjedde det nok en ting som skulle understreke at jødene var en gruppe som okkupasjonsmakten hadde en spesiell interesse for
. De jødiske menighetene i Trondheim og Oslo ble pålagt å utferdige og levere medlemslister. Disse listene skulle vise seg å være til nytte for okkupantene og deres hjelpere når arrestasjoner og deportasjonene skulle iverksettes. Propagandaen mot jødene ble også mer tydelig i denne tiden.

 De første jødene som ble arrestert var voksne menn. Dette skjedde i juni 1941. Det gjaldt i hovedsak norske jødisk menn i Nord-Norge, men også statsløse jødiske menn som befant seg innenfor Norges grenser. De jødiske mennene som ble arrestert i Nord-Norge ble aldri satt fri igjen.

 Forholdene for jødene i Norge ble stadig vanskeligere. Yrkesforbud ble gradvis innført. De som først fikk føle dette på kroppen var advokater og kunstnere. Også jøder som levde av handelsvirksomhet fikk snart kjenne hva det ville si å miste sitt levebrød.

 1.april i 1941 innføres det legitimasjonsplikt i Norge. Alle skal fra nå av kunne legitimere seg i enhver situasjon. For jødene skulle det snart komme spesielle krav til legitimasjonen. I januar 1942 mottok alle landets politimyndigheter et rundskriv som i dagene som fulgte også fikk plass i mange av landets aviser. Dette handlet om at alle jøder nå måtte få stemplet en «J» i sine legitimasjoner. Om dette ikke ble gjort, var ikke legitimasjonen gyldig mer. Og selv om dette fra utsiden kunne synes å være en liten bagatell, var dette en del av en registrering Politidepartementet fra nå av satte i gang for å kartlegge alle jødene som bodde i landet. De som fikk passene stemplet, mottok etter hvert et «Spørreskjema for jøder i Norge» som skulle fylles ut med detaljerte opplysninger. Nok et tiltak for å registrere og overvåke jødens liv i landet.

 I 1942 strammer okkupasjonsmakten grepet om Norge og nordmenn. Høsten dette året blir det innført unntakstilstand i blant annet Trondheim. Dette skjer 6.oktober

. Påfølgende dag arresteres alle jødiske menn over 15 år i Trondheim. Arrestasjoner av jøder var ikke en ukjent sak lengre, – allerede i august hadde 11 jødiske menn blitt arrestert i nærheten av Oslo. Og som om det ikke var tilstrekkelig å frarøve mennesker friheten kun fordi de var jøder, opplevde de norske jødene at de var rettsløse også på andre områder. Mange familier mistet hus og hjem når det tyske sikkerhetspolitiet begynte å beslaglegge boligene deres.

 22.oktober ble en politimann skutt av en grenselos på Halden-toget. Skylden for drapet ble lagt på to av flyktningene – to jødiske unge menn. De ble senere myrdet i Auschwitz. Men hendelsen i seg selv ga også myndighetene et påskudd til å stramme grepet om jøder i Norge. Quisling og hans menn var raskt på banen med spesielt to nye lover som skulle forverre situasjonen ytterligere. Disse lovene ga legitimitet til de arrestasjonene som startet 26.oktober 1942. Da ble jødiske menn fra 15 år og oppover arrestert. Dette var en tydelig inngripen i jødenes liv. For å hindre at de som fremdeles ikke var arrestert – nemlig kvinnene og barna – ikke forsvant, ble det innført daglig meldeplikt.

 De nye lovene gjorde det også mulig for myndighetene å inndra jødenes eiendeler «til fordel for den norske stat».

 Samtidig med at arrestasjonene startet, er det klart at deportasjonene var under planlegging
. Myndighetene måtte organisere transport bort fra Norge. Jødene hadde ikke lengre noen trygg plass i landet. De var uønsket!

 Det tok ikke lang tid før transportene startet. 19.november 1942 hadde skipet Monte Rosa 20 jødiske menn om bord. 26.november gikk to skip ut Oslofjorden; Monte Rosa med 26 jøder under dekk og Donau med 532 jødiske menn, kvinner og barn. 24.februar 1943 gikk skipet Gotenland samme vei med 158 jøder.

 Av de 772 jødene som ble deportert fra Norge til konsentrasjons- og utryddelsesleirene i Europa, var det de nevnte transportene som tok med flest. Til sammen var det 772 jøder som ble tvangssendt. Kun 34 overlevde krigen og Holocaust.

 Heldigvis var det mange som klarte å flykte fra folkemordet. Mange jøder fra Norge greide å komme seg over til det nøytrale Sverige. I dag er selv de yngste av de overlevende eldre mennesker. Men heldigvis er det gjort et stort arbeid for å bevare historien om det som skjedde. HL-senteret på Bygdøy og Jødisk Museum i Oslo har vart betydelige og viktige dette arbeidet. Jødisk Museum i Oslo har en permanent utstilling som forteller historien om de norske jødenes skjebne. Det finnes også filmer om temaet. En av de er dokumentaren «Husk oss til livet», et møte med norske jøder som høsten 1942 ble øyenvitner da deres nære familiemedlemmer ble arrestert. Den er verd å se. Linken under hjelper dere å finne den. Kanskje kan denne filmen minne oss på hva som skjer i et samfunn hvor mennesker får ulik verdi og ulik beskyttelse av lovene.

 https://tv.nrk.no/program/KOID77000315/husk-oss-til-livet

 En annen norsk dokumentar som er verd å få med seg, er «Ninas barn». Her forteller Nina Grünfeld historien om et barnehjem som ble etablert for å ta vare på jødiske barn fra Østerrike. Denne filmen er også tilgjengelig på NRKs nett->TV:

 https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

 Ved å følge linken under, vil dere finne en oversikt over ulike minnesmarkeringer i forbindelse med Holocaustdagen 2017:

 http://www.hlsenteret.no/aktuelt/2017/den-internasjonale-holocaustdagen-2017.html

Kilder:

Jødisk Museum, Oslo

HL-senteret, Oslo

NRK

Magnhild Petra Bråthen

16.03.1924-29.02.2016

Tirsdag 1.mars besøkte jeg en skole som skal reise på tur med Aktive Fredsreiser
. Det har denne skolen gjort flere ganger tidligere
. Lærerne deres vet hva de kan forvente seg av opplevelser og innhold på turen
. Lærerne vil det beste for elevene sine
. Øverst på lista over ønsker for at dette skal bli virkeligheten sto navnet ditt, Magnhild Bråthen. Dagen i forveien hadde du forlatt denne verden, så jeg måtte skuffe dem og si at denne gangen blir ikke Magnhild med. Lærerne som hadde reis med deg som tidsvitne flere ganger tidligere var tydelig preget av denne triste beskjeden. Øyeblikkelig kunne de trekke fram alle de gode tingene du hadde tilført dem under tidligere turer

. Det jeg vet, helt bestemt, er at denne skolen ikke er enestående. Når budskapet om din bortgang når ut rundt i landet, er det mange lærere, tidligere elever og foreldre som har hatt deg som reisefelle og tidsvitne som oppriktig vil sørge. Men de vil også minnes med glede den reisen eller den temakvelden de fikk ha sammen med deg. Jeg tror aldri du helt kunne skjønne hvor mye du har betydd i disse sammenhengene.

Som reiseleder for Aktive Fredsreiser har jeg hatt gleden av å møte deg ved flere anledninger. Og selv om historien du formidlet var vond og vanskelig, ble den lettere å få kjennskap til fordi det var du som fortalte den. Skånsomt fortalte du om livet i en konsentrasjonsleir, med varme beskyttet du oss som lyttet. Hele ditt vesen og person fikk hver enkelt til å føle at de ble tatt vare på når temaene ble tunge, vonde og vanskelige. I 2015 var det 70 år siden du slapp ut av det helvete du uforskyldt måtte gjennomleve under den andre verdenskrig. Vi var mange som følte oss beæret over å få tilbringe markeringen av frigjøringen sammen med deg i Ravensbrück
. Det må ha vært en merkelig dag for deg; en dag i sterk kontrast til de opplevelsene og erfaringene du hadde med deg derfra 70 år tidligere. Men du lot deg ikke knekke av dette. Jeg tror det var fordi du var bygd av godhet. En godhet så sterk at ingen menneskeligfiendtlig ideologi som nasjonalsosialismen kunne knekke deg.

I disse dager føler vi med familien din i sorg og savn, og takker dem for at de delte deg med oss. Minnet om deg vil alltid stå sterkt i vår bevissthet.

Takk for alt du ga oss, kjære Magnhild.

Med sikkerhet har jeg alle i Aktive Fredsreiser med meg når jeg lyser fred over ditt minne.

Morten Østenstad

Utallige ganger har jeg besøkt de tidligere nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og utryddelsesleirene Auschwitz og Birkenau. Som oftest har det vært sammen med norske tenåringer på studietur. Alltid har det vært med blandete følelser. Alltid har det vært et eller annet som har beveget meg, noe nytt jeg ikke visste om disse stedene med sine grusomme og nærmest uforståelige historier. Og selv om jeg ved hvert besøk forsøker å holde følelsene vekk, – heller holde det hele på et rendyrket akademisk og analytisk nivå, er det noe som treffer hjertet mer enn hjernen.

Jeg har ønsket å forstå, men det er vanskelig.

Vanskelig å ta innover seg alle ugjerninger, overgrep, drap og krenkelse som fant sted der.

Vanskelig å skjønne hvordan denne massedrapsindustrien kunne finansieres gjennom et statlig budsjett.

Vanskelig å ta innover seg omfanget.

Vanskelig å forstå hvordan mennesker kunne gjøre dette mot mennesker.

Men det jeg tror jeg har forstått er at disse stedene ikke alene utgjør Holocaust
. De var bare en del av det. Holocaust var så utrolig mye større, en omfangsrik europeisk operasjon hvor langt flere enn de erklærte nasjonalsosialistene i Hitler-Tyskland deltok. Norge var og en del av Holocaust, nordmenn var en del av Holocaust.

Det er vel ikke mange som kjenner til historien om Hitler-Tyskland som vil være uenig i at dette var en terrorstat. I de første årene etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten, var det i hovedsak tyskerne selv som fikk lide. Politiske motstandere ble raskt håndtert på en brutal måte. Selv mennesker som sympatiserte med Hitlers menneskefiendtlige ideologi levde en utrygg tilværelse. Det var ikke mange feilskjær man skulle gjøre før man ble behandlet midlertidig eller fjernet permanent.

Det var i Tyskland Hitler startet sitt industrielle drap på mennesker, selv om man ofte hører at det ikke var noen utryddelsesleirer innenfor Tysklands egne grenser. Gjennom eutanasiprogrammet på 30-tallet lot han helsepersonell være bødler. Her fikk mennesker som ble sett på som en belastning for det ideelle nasjonalsosialistiske samfunnet den behandlingen som krevdes for å fjerne dem fra jordas overflate. Funksjonshemmede barn og ungdommer, men også mennesker med en adferd og en sosial væremåte som nasjonalsosialismen ikke kunne tåle. I institusjoner som framsto som helseinstitusjoner ble det brukt både giftinjeksjoner og kjemiske stoffer for å kvitte seg med «utøyet». De kunne også bli sultet til døde.

En av Hitlers hovedfiender var jødene. De fikk helt fra starten av Hitler-Tysklands eksistens kjenne hvordan det var å være uønsket. Og mens det stadig ble vanskeligere å være tysk jøde, ble Hitler sine handlinger overfor dem vist forståelse, også i Norge. Store og betydelige norske aviser spanderte spalteplass på nyheter fra det tredje rike, og fordømte ikke nødvendigvis den utviklingen som fant sted der. 1.april 1933 ble det gjennomført en boikott av jødisk næringsliv. Omtalen dette får i Norges største avis på den tiden var som følger:

«I går ga tyskerne atter et fullgyldig bevis på sin enestående disiplin
. Den uhyre boikottaksjon mot jødene ble utført praktisk talt uten sammenstøt av noen som helst art.

I Berlin ble ikke et utstillingsvindu knust, ikke en jøde personlig forulempet.

(…)

Men ikke bare det tyske publikum har vist disiplin. Gårsdagen har også levert et ubedragelig bevis for S.A.-mennenes jernharde selvtukt og beherskelse. Selv i ganske vanskelige situasjoner opptrådte «brunskjortene» med fasthet, men alltid med stor takt og verdighet, og de lot seg ikke bringe ut av fatning.

Det er klart at en dags boikott ikke har tilføyet den jødiske forretningsstand, de jødiske leger og de jødiske advokater noen nevneverdig økonomisk tap.»

(Aftenposten 3.april 1933)

I en annen norsk avis kan man lese i samme sak:

«I Magdeburg forsøkte jødiske forretningsmenn å verve kunder ved å lokke med ekstra begunstigelser.»

(Tidens Tegn (VG) 3.april 1933)

Det skal vel mer en moderat velvillighet til for å unngå å se hvor sympatien lå. Her handler det om å stigmatisere en gruppe mennesker ut ifra religiøsitet – først og fremst jøde. Og det det handler om er å frata tyskere levebrødet og forringe livsvilkårene til det ekstreme – tvangsdistansere dem fra det samfunnet de var en opprinnelig del av. Jødene var en av Hitlers hovedfiender!

I alle de europeiske land Hitler samarbeidet med eller okkuperte, var spørsmålet om jødene alltid et av hovedtemaene. Selvsagt kan man si at dette fikk forskjellige utslag, men likevel var det alltid et negativt fokus på dem.

I januar 1942 ble det avholdt en konferanse ved innsjøen Wannsee. Denne konferansen blir av mange sett på som starten på Holocaust, eller utryddelsen av jødene i Europa. At jødene skulle utryddes var nok bestemt mye tidligere. Wannsee-konferansens mandat var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsen skulle avvikles rent praktisk. I referatene fra konferansen er det verd å merke seg at ord som «massemord» og «utryddelse» ikke blir brukt. Likevel var det det det handlet om.

Holocaust rammet først og fremst Europas jødiske innbyggere, men også andre grupper led samme skjebne, – for eksempel sigøynere, funksjonshemmede og homofile, samt andre minoriteter.

Fra Norge ble det deportert 772 jøder med båter fra Akershuskaia i Oslo. Donau og Mont Rosa er navn på skip som fraktet dem til tilintetgjørelse. Bare 34 overlevde ankomst og opphold i nasjonalsosialistiske leirer. I min oppvekst fikk man gjerne et inntrykk av at dette var noe «gode» nordmenn ikke visste noen ting om, eller bidro til. Dessverre forteller den egentlige historien noe helt annet.

Å minnes Holocaust kan kanskje virke fremmed på mange i vårt samfunn. Ikke desto mindre er det helt på sin plass at vi på dagen for frigjøringen av Auschwitz og Birkenau tar oss tid til å dvele ved de historiske kjensgjerningene, uansett hvor utrivelig det er. Og vi kan ta oss tid til å dvele over at Auschwitz og Birkenau i ettertid er blitt symbolet på et massedrap som var langt større enn bare disse to leirene. Verden er ennå ikke fri for konflikter og heller ikke fri for menneskeforakt. Men i framtida ligger det håp.

2016 er et nesten ubeskrevet blad når dette skrives
. Så for at dette skal bli mer enn en hilsen om gode ønsker for det nye året, er det kanskje greit å se litt bakover.

2015 var et spesielt år på mange områder
. Allerede i januar startet markeringene av frigjøringen etter andre verdenskrig
. Ikke minst gjorde minnemarkeringene for frigjøringen av de tidligere nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og utryddelsesleirene sterke inntrykk. Aktive Fredsreiser deltok ved en rekke av disse, og ofte sammen med tidsvitner. Samtidig som man markerte krigsslutt, ble det på en måte også en feiring av den freden vi her i Norge har greid å bevare gjennom 70 år.

For Aktive Fredsreiser ble 2015 et hektisk år.  Hele 298 turer skulle planlegges og gjennomføres. Antallet deltakere på turene var til sammen hele 15.200. Og som trenden har vært de siste årene, er turene konsentrert rundt en travel periode på høsten. Dette krever selvfølgelig sitt, i det man forsøker å gjøre hver enkelt tur så optimal som mulig på mange områder. Det gjelder transport, overnatting og faglig innhold. Til dette stiller et entusiastisk korps av reiseledere opp for å bidra til at flest mulig får mest mulig igjen for å reise med Aktive Fredsreiser på viktige tematurer.

At Norge har vært en fredelig plett på jorden de siste 70 årene har gitt oss spesielle muligheter og forutsetninger. Alle våre privilegier er resultat av målrettet samfunnsbygging og et demokratisk styresett
. I løpet av 2015 har vi for alvor fått kjenne på hvor heldige vi er

. Stadig dukker Norge opp på toppen av resultatlister fra undersøkelser som måler velferd, muligheter og livsbetingelser – samt ande parameter som måler positive sider ved menneskelivet. Stadig får vi bekreftet at vi er blant de virkelige privilegerte i verden. Og så blir vi satt på prøve i det mange mennesker er nødt til å flykte fra krig, konflikter og katastrofer

. Hvordan vi har håndtert dette, og hvordan vi kommer til å håndtere det i året som kommer, vil med sikkerhet bli vurdert i et historisk lys av kommende generasjoner. Vår toleranse og medmenneskelighet er lett å håndtere i gode, stabile tider. Noe annet blir det når det virkelig gjelder. De handlinger og holdninger vi viser i disse dager er det som danner grunnlaget for historien som skal skrives om oss. Språket vi bruker om andre avspeiler vår egentlige respekt for menneskeverdet – det som gjennom norsk tradisjon hittil må sies å ha vært satt høyt.

2016 vil gi oss mange utfordringer på ulike felt. Fremdeles ser det ut til at Aktive Fredsreisers virksomhet er av største viktighet. Vi trenge å bli minnet om samfunnsordener uten demokrati og menneskerettigheter. Vi trenger å oppleve steder hvor de mest forferdelige ting skjedde under den andre verdenskrig. Vi trenger å møte historien for å se hvor vi skal manøvrere inn i en bedre framtid. Og ikke minst trenger vi å se at jordas viktigste ressurs er menneskene selv. Aktive Fredsreiser er klare til å møte nye mennesker som søker kunnskap. Aktive Fredsreiser er klare til å videreføre kunnskap om menneskerettigheter og demokrati. Vi vil fortsette dette arbeidet i håp om at det kan være med å skape bedre samfunn, både lokalt, nasjonalt og globalt.

I dag ligger 2016 som et ubeskrevet blad foran oss. Aktive Fredsreiser vil gjøre sitt for at det skal fylles med positive innslag.

Godt nytt år!