I dag tenkte jeg bare å legge ut noen tankevekkende avsnitt fra en tale i Washington Holocaust Museum i 2006

. Taleren het Christopher Browning
. Det han sier kan kanskje hjelpe oss til å komme nærmere en forståelse for hva som skjedde under den andre verdenskrig

.

«Jeg tror vi må unngå å se på Holocaust som en form for en naturlig katastrofe
. Holocaust var ikke en tsunami. Det var ikke et jordskjelv. Holocaust var en menneskeskapt hendelse. Mennesker tok beslutninger og mennesker handlet
. Og om vi behandler det som en form for noe overnaturlig, fjerner vi simpelthen Holocaust fra historien og endrer det til en forvirrende og mystisk hendelse. Jeg tror vi må bevare den menneskelige dimensjonen i det, og for å gjøre det er vi nødt til å se nøye på gjerningsmennene, både i betydning av dem som skapte politikken og tok beslutningene, og i betydning av dem som brakte beslutningene ut i handling og utførte drap dag etter dag, ansikt til ansikt med sine ofre, – og å behandle dem som mennesker. Vi må aldri miste av syne at hele hensikten med dette er å fange opp grusomhetene i hva dette innebærer. Fordi – selvfølgelig – ved å se på gjerningsmennene som mennesker, blir vi konfrontert med det ukomfortable spørsmålet: Var de fundamentalt annerledes enn hva jeg er? Og, i en slik situasjon; hva ville jeg ha gjort?»

Europa hadde allerede opplevd at freden var en realitet, at Nazi-Tyskland hadde kapitulert. Men fremdeles pågikk krigen i Asia. Japanerne hadde ikke lagt ned våpnene, noe det hadde vært gjort gjentatte forsøk på å få dem til å gjøre. Og selv om flere ledende japanere var på gli, var det ikke mulig for de allierte å få dem til å gå med på å kapitulere uten vilkår. Den standhaftigheten skulle resultere i en høy pris som den japanske sivilbefolkningen skulle komme til å måtte betale – ikke bare umiddelbart, men i årtier videre fram mot vår tid.

Allerede før andre verdenskrig møtte sin ende hadde USA i samarbeid med Canada og Storbritannia jobbet intenst med et nytt våpen. Våpenet skulle gjøre slutt på krigen, – på alle kriger. I dypeste hemmelighet jobbet vitenskapsmennene med supervåpenet. Og siden de ikke var de eneste som hadde forstått at det gikk an å lage et slikt våpen, hadde de bare tida og veien på seg for å kunne krysse målstreken først. Den 16.juli 1945 krysset de den; den første kjernefysiske prøvesprengningen fant sted i New Mexico i USA.

Overskriften på denne bloggen er første verselinje i Jens Bjørnebos «Vise om byen Hiroshima». Her tegnes et idyllisk bilde av en sommermorgen i den japanske byen, der alt var fred og ro, og hvor bekymringsløsheten rådet. Dette var nok ikke tilfelle den 6.august 1945. Japanerne var pinlig klar over at de kunne bli utsatt for angrep fra de allierte. De hadde faktisk forventet at det skulle skje, at de alliertes brannbombing skulle ramme dem
. De stilte seg undrende til at det faktisk ikke hadde skjedd. Men de tok sine forhåndsregler. Hiroshima var en storby, og som mange andre storbyer hadde man også her evakuert deler av befolkningen nettopp på grunn av faren for angrep. Den 6.august 1945 regner man med at det fantes mellom 340.000-350.000 mennesker i Hiroshima.

Klokken 08.15 kom bombeflyet Enola Gay inn over byen og slapp bomben «Little Boy». 580 meter over bakken sprengtes atombomben med en kraft verden aldri hadde sett maken til tidligere. Resultatene var ubeskrivelige, men ikke tilstrekkelig til at japanerne la ned våpnene. Dette fører til at neste bombe ble sluppet over byen Nagasaki tre dager seinere. Den «bragden» var det bombeflyet Bockscar som stod for. I sin last brakte flyet med seg bomben som ble kalt «Fat Man». Klokken 11.02 sprengtes den over byen.

Ødeleggelsene disse bombene førte til er nesten ubeskrivelige. Alle menneskene som umiddelbart mistet livet ved begge anledninger er enorme. Mange menneskeliv skulle gå tapt i tiden som fulgte, som et resultat av bombene. Effekten av bombene rystet en hel verden, og gjør det fremdeles. Men ennå skulle det gå fem dager før japanerne sendte sin formelle kapitulasjon til USA.

«Atombombens far» var et tilnavn Julius Robert Oppenheimer fikk. Han ledet det såkalte «Manhattenprosjektet» i årene 1943-45. Prosjektets hovedoppgave var å utvikle en atombombe. De kom i mål med det arbeidet; hvilket førte til bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Da Oppenheimer selv så konsekvensene av det nye supervåpenet, tok angeren en solid plass i ham. Han ble en av de første som tok avstand fra bruk av atomvåpen. Han nektet også å delta i det videre arbeidet med utvikling av det som skulle bli kjent som hydrogenbomben.

Siden bombene over Hiroshima og Nagasaki, har både framstilling og bruk av atomvåpen vært et hett tema. USAs overlegenhet rett etter krigen nettopp på grunn av dette våpenet, var utålelig for motparten. Sovjetunionen satte alle kluter til for å komme på samme nivå når det gjaldt våpen. Den 29.august 1949 kunne de gjennomføre sin første prøvesprengning. Med det var et kostbart våpenkappløp i gang. Gjennom hele den perioden som kalles «Den kalde krigen» var utviklingen av disse masseødeleggelsesvåpnene en hovedsak. Flere land skal komme på lista over atomvåpeneiere, og flere land skulle oppleve en økende grasrotbevegelse mot disse våpnene. Dessverre representerer denne typen våpen fremdeles en betydelig trussel for menneskeheten.

Siden bombene falt over Hiroshima og Nagasaki, har denne typen våpen aldri siden vært brukt i konflikter eller kriger. Men så lenge de fremdeles finnes og fremdeles produseres, ligger det alltid en mulighet for at de igjen kan bli brukt. Effekten og ettervirkningene av bombene som ble sluppet over Japan har vært medvirkende til at verden så langt har sluppet liknende scenarioer igjen
. Likevel er det viktig å bære historien om dette videre som en advarsel også for fremtidige generasjoner.

 

I disse dager er det mange her i landet som går over i en etterlengtet feriemodus

. Noen skal gjennomføre reiser til utlandet, andre til sommerstedet ved kysten hvor familien i generasjoner har levd glade sommerdager. Fjellvandring er heller ikke å forakte for oss som lever på grunnfjell og har rein og vakker natur vi fritt kan ferdes i
. Snart lukker skolene i det ganske land dørene før St.Hans-feiringen kan ta til. Og snart blir lange lyse sommernetter det som skal lade batteriene våre før høsten og vinteren krever mere av oss. Men rett før dette kan vi kanskje stoppe litt opp og kaste et lite blikk utenfor vår egen lille verden

. I morgen er det nemlig en viktig dag som trenger vår oppmerksomhet.

20.juni markerer vi Verdens Flyktningedag. Dette gjør vi fordi ikke alle mennesker kan gå sommeren i møte med de samme forventningene som oss, som ikke kan ligge henslengt på et svaberg og slikke sol. Når dette skrives, er det 59,5 millioner mennesker som lever usikre dager som flyktninger og internt fordrevne. Tallet er svimlende høyt, og høyere enn noen gang. I løpet av de siste fire årene har det skjedd en firedobling. Først og fremst skyldes konfliktene i Syria, Irak og Sør-Sudan, men også fra Ukraina.

Mange av dem som faller inn under kategorien flyktninger er barn og ungdom. Noen av dem kommer seg helt til Norge. De har reist langt, og de har reist alene
. De har reist uten trygge voksne ved sin side. De erfaringene de har pådratt seg og de belastningene de har vært utsatt for er kanskje ikke mulig for oss nordmenn å forstå. Heldigvis har Norge ratifisert Dublin III-avtalen,- den som sier at mindreårige asylsøkere – altså de under 18 år – skal tas spesielle hensyn til når det gjelder evt. retur. Men så er det likevel slik at disse barna og ungdommene sjelden eller aldri har papirer som viser alder, eller annen identitet for øvrig. Og da kommer spesialistene på aldersbestemmelse på banen. Noen gange anslås det at de er under 18 år, andre ganger kan man med sikkerhet slå fast at de er over 18 år
. I noen tilfeller er det mere vrient. Man kan ikke med sikkerhet anslå alderen. I Norge har vi et godt prinsipp som er en rettsstat verdig; tvil skal komme tiltalte til gode! Dessverre praktiseres ikke dette konsekvent i forhold til flyktninger.

Norge er et ressurssterkt land – det er de aller fleste enige om. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er gode på å hjelpe dem som trenger oss, og som kommer utenfra. FN sier nemlig at det (dessverre) er de ressurssterke landene som gjør minst for å hjelpe når det gjelder flyktningeproblematikken i verden i dag.

Jan Egeland, genralsekretæren i Flyktningehjelpen sier i dagsavisen 19.juni:

«Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan fler konflikter forebygges og bilegges. Med økonomiske bidrag kan vi hjelpe flere hjem. Er det politisk vilje, kan flere integreres i et nytt land. Nå svikter vi på alle felt.»

Det handler nok ikke bare om politisk vilje. Hver enkelt av oss må bidra, om ikke på annen måte enn å erkjenne at flyktninger er et felles problem. For selv om vi kan nyte late dager under skyfri himmel de kommende ukene, er det mange som har langt igjen før de når den standarden. Løsningen kommer ikke automatisk.

 

Denne vinteren og våren har stått i minnemarkeringenes tegn. Over hele Europa har man markert at det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Hvert eneste land som var okkupert under andre verdenskrig har hatt sine nasjonale markeringer for når de fikk friheten tilbake. «70 år med fred» har blitt gjentatt i mange taler. Og for Norge sin del er det det som er realiteten. Norge har hatt fred i alle tiårene etter andre verdenskrig. Det samme gjelder for mange andre land på det europeiske kontinentet, – men dessverre ikke for alle.

Etter andre verdenskrig ble som kjent Europa nærmest delt i to. I øst ble flere stater liggende under kommunistisk styre. Frontene mellom øst og vest var steile. Så kom man til slutten på 1980-tallet. Det ene kommunistiske styre etter det andre falt. Flere nye land og nasjoner startet arbeidet med å bygge nye demokratier. Tidligere stater fra ulike sammenslutninger søkte uavhengighet, og det europakartet man hadde manøvrert etter i flere tiår, måtte tegnes på nytt.

70-årsmarkeringene har vært viktig. Vi har en historie som ikke må eller skal glemmes. Samtidig er vi nødt til å ta innover oss at Europa ikke har vært uten konflikter i løpet av de 70 årene som er gått siden andre verdenskrig. Det er andre ting som også fortjener vår oppmerksomhet, selv om det ikke er like positivt ladet som ordet FRED.

11.juli i år er det 20 år siden det største massemordet i europeisk etterkrigstid fant sted. Mellom 7.475-8.000 bosnjaker – barn, kvinner og menn ble massakrert av serbiske styrker i sitt eget hjemland.

Bosnia erklærte seg som selvstendig stat 15.oktober 1991. Fram til da hadde de vært en del av føderasjonen vi kjenner som Jugoslavia. 6.april året etter anerkjente EU Bosnias uavhengighet og selvstendighet, og fikk følge av USA dagen som fulgte. De bosniske muslimene hadde oppnådd noe de hadde drømt om lenge. Men innbyggerne i Bosnia besto av flere grupper, ikke minst de bosniske serberne. De hadde helt andre tanker om det som skjedde. De hadde ikke noe ønske om selvstendighet for Bosnia, men ønsket å bevare kartet slik det hadde vært. I alle fall ønsket de at alle serbere forble innenfor de samme grensene. Derfor kunne de ikke akseptere Bosnias løsrivelse.

Konfliktnivået var høyt. FN kom på banen, og internasjonale styrker ble sendt til området for om mulig å dempe konfliktnivået. Men selv om FN representerte det internasjonale samfunnet, hadde ikke vedtakene og handlingene de stod bak støtte blant serberne. FN opplevde likevel at de hadde lykkes med oppgaven de hadde påtatt seg. I april 1993 erklærte de Srebenica som en sikker sone. De nederlandske soldatene i Dutcbat ble stasjonert i området rundt byen som en garanti for dette. Trykket fra serberne lot likevel ikke til å forsvinne. De gjorde FN sin oppgave vanskeligere og vanskeligere
. Dutcbat-soldatene fikk selv merke hvordan det strammet seg til

. Bosniskserbiske militærstyrker inkludert Skorpionene, en serbisk spesialstyrke, under ledelse av general Radko Mladić gjorde situasjonen vanskeligere og vanskeligere. 11.juli 1995 gikk de til angrep. Som tidligere nevnt slaktet de rundt 8.000 mennesker denne dagen. Det internasjonale samfunnet stod lamslått tilbake, – de hadde ikke greid å forhindre det som i dag ses på som et folkemord.

2015 har hittil vært et år hvor vi har markert fred og frihet etter andre verdenskrig. Dessverre er vi i det samme året også nødt til å markere mindre positive hendelser i vår nære fortid.

 

I 2014 markerte vi at det var 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov, gikk ut av unionen med Danmark og inngikk en løsere union med Sverige
. I år markerer vi at det er 70 år siden frigjøringen av landet vårt etter den andre verdenskrig
. Alle minnemarkeringene har skapt en ny interesse for andre verdenskrig som historisk epoke

. Alle tenkelige media har stilt opp og formidlet ulike sider av en fem år lang okkupasjon, hvor ufrihet og utrygghet kanskje var det som preget nasjonen mest. Den første nasjonaldagen etter at fremmede soldater hadde tatt seg inn i landet, ble nok ikke helt den dagen mange hadde sett fram til
. Mangel på norske flagg og høye hurra-rop, og erkjennelsen av at man ikke lenger var herre i eget hus dempet det meste av feiring den dagen, selv om norske styrker –  spesielt i nord – ennå ikke hadde gitt helt opp håpet om å drive okkupantene ut av landet.

På nasjonaldagen i 1940 hadde folk fremdeles tilgang på radioapparatene sine. Og for dem som fikk søkeren i riktig stilling, kunne stemmen til Nordahl Grieg høres fra Tromsø Radio – den eneste gjenværende frie radiostasjonen i Norge. For første gang kunne man høre et dikt som også seinere er brukt for å minnes og for å beskrive nordmenns følelser denne dagen:

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.

Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,

Skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

 

Det fødes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,

Så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød

Som i en sunket u-båt … Vi vil ikke dø en slik død!

 

Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,

Som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.

Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.

Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

 

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,

Og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden. Vi bygde på fred, som i tross,

Og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

 

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag

Da nordmenn forenes i samme befriende åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

 

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

Soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

 

Selv skulle ikke Nordahl Grieg få oppleve at Norge ble fritt igjen. Han ble skutt ned over Berlin den 2.desember 1943
. Men diktet hans sier likevel noe om det å miste friheten, om det å ønske å stå imot og igjen kunne leve frie liv.

Kong Haakon befant seg også i Nord-Norge den 17.mai 1940, nærmere bestemt i Målselv, hvor han og Kronprins Olav bodde de siste ukene under kampene i Nord-Norge. Siden ble det fem år i eksil for monarken
. Da freden kom, befant han seg i London. Han rakk ikke hjem til nasjonaldagsfeiring, men brukte det mediet som var mest «in» på den tiden; radioen til å meddele seg til folk og drott:

«Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk, atter kan vi feire dagen som det den har vært for all nordmenn siden fedrene på Eidsvoll gav oss grunnloven. Vi har ført krigen for å forsvare det som alle nordmenn siden den gang har satt høyest i livet, friheten. Vi må aldri glemme å takke Vår herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen. … Til slutt vil jeg sammenfatte det hele i en fornyet og inderlig takk til det norske folk, i hvis midte jeg nå snart igjen skal stå. Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette sammenhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av alt det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn».

Da denne talen ble holdt, hadde det gått 135 år siden Norge var blitt en selvstendig stat. I flere hundre år hadde landet vært en del av Danmark-Norge hvor det absolutte maktsentrum lå i København, og hvor norske interesser ikke nødvendigvis var høyt prioritert. Den 16.mai 1814 ble Norges egen Grunnlov vedtatt på Eidsvoll, dagen etter ble den skrevet under av alle representantene som befant seg på stedet. Men det tok ikke lang tid før den opprinnelige grunnloven måtte revideres. Etter en kortere krig med svenskene, og forhandlingene som førte fram til Mossekonvensjonen 14.august 1814, så man at den unionen man forpliktet seg til å inngå med Sverige krevde endringer i Grunnloven. Disse kom i november samme året.

Den norske Grunnlov fra 1814 skulle representere noe nytt og moderne, Den var påvirket av både den franske og den amerikanske forfatningen, og flere grunnleggende menneskerettigheter lå inne i lovverket
. Likevel kan vi med vår tids øyne undres over at den såkalte «jødeparagrafen» fikk plass i loven, – den som utelukket alle som tilhørte den jødiske religionen fra riket. Verken Danmark eller Sverige hadde liknende paragraf i sitt lovverk. I så måte hadde vi noe «nytt», selv om det ikke var særlig liberalt eller humanistisk. Grunnloven slo også fast at det i grunnen bare var en trosretning som var den rette, og at Kongen var øverst både i kirke og stat. Når det gjaldt posisjonen på toppen av Staten, ble den for Kongens del innskrenket da parlamentarismen ble innført på slutten av 1800-tallet, tiår etter at den urimelige «jødeparagrafen» ble fjernet i 1851.

I år er det naturlig å trekke inn de fem krigsårene i feiringen av nasjonaldagen. Det er de fem årene Norge, etter at vi ble løsrevet fra unionene vi hadde vært en del av fram til 1905, var fratatt all vår frihet. Siden har vi sluppet krigshandlinger og ufred her i landet. Vi har vokst til en solid demokratisk velferdsstat, hvor langt de fleste lever gode liv. Det er kanskje det viktigste vi kan feire på 17.mai. Men i all vår glede og festrus er det minst like viktig å dvele ved at mange ikke har de samme mulighetene som oss selv, og at vi er i en posisjon hvor vi kan bidra til å endre dette på mange områder.

Frihet, demokrati og velferd kommer ikke av seg selv. Det er resultat av langsiktige planer og dyktige mennesker som greier å jobbe sammen, selv om de ikke alltid er enige. Det er også et resultat av at vi evner å se at ikke alle har de samme forutsetningene til å bidra, men at de likevel får den verdigheten de har krav på. Å skape det gode samfunnet betyr rett og slett at vi tåler å trekke litt ekstra på lasset om det kan få flere med hele veien. Hittil ser det ut til i vi i Norge har lykkes i stor grad. Men ønsker vi at et slikt samfunn kan bestå, må vi delta med de evner og de krefter vi har, hver på vår måte. Vi må akseptere at vi er forskjellige, men at de verdiene som er viktige for oss alle gjør at vi likevel er et fellesskap.

God 17.mai!

Gratulerer med dagen, hele Norge!

Ikke nødvendigvis skyfri himmel, men gleden var likevel stor 8.mai 1945. Etter drøye fem år under okkupasjonsstyre kunne nordmennene gå ut i gatene og feire at Norge igjen var et fritt land.

I Barentshavet lå et lavtrykk og dirigerte kjølig polarluft inn mot den nordligste delen av landet. Kaldværet var kanskje ikke det beste for dem som fremdeles bodde der
. Det meste av landsdelen lå nærmeste tilbake som en nedbrent ruin etter at Hitlers soldater hadde brukt «den brente jords taktikk» etter hvert som sovjetiske tropper rykket fram. Den systematiske og omfattende ødeleggelsen okkupantene sto for den siste krigsvinteren, ble beskrevet som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden, – det sa i alle fall den daværende kronprins Olav. Allerede i oktober 1944 lå tjukk røyk over Kirkenes, – siden spredte den seg videre i Finnmark og i Nord-Troms.

Selvfølgelig gjorde okkupasjonsmakten dette for å vanskeliggjøre den sovjetiske framrykkingen. Vellykket må det ha vært også. I alle fall ga regjeringen Gerhardsen justisminister Jens Christian Hauge i oppgave å arbeide med planer som liknet mistenkelig – med tvangsevakuering og nedbrenning – som en del av forsvarsstrategien etter krigen. Under den kalde krigen var man jo engstelig for at russerne igjen skulle trå innover den norske grensen i nord, ikke for å frigjøre; men for å okkupere. De som flyttet tilbake til nord, og som drev oppbygging av hus og hjem visste ingenting om dette. Det var allmenn kunnskap først i 2005.

Nysnø falt flere steder i landet den 8.mai 1945. I Tromsø økte snødybden med 7 cm. Men i sør lå et høytrykk som ga rolig vær uten nedbør. Noen skyer var det nok om morgenen, men flere steder kunne gledens rus over gjenvunnet frihet fortsette å bre om seg i kveldssolen denne dagen for sytti år siden.

Det er nok svært sannsynlig at Nils Selmer Hauff hadde kledd seg etter været denne vårdagen. Og det var like sannsynlig at han allerede kvelden i forveien var klar over at krigen var slutt. Uansett så fant han veien til bokhandelen han drev i Universitetsgaten i hovedstaden. Det var nok ikke mye han hadde tenkt å gjøre akkurat der – bortsett fra å henge opp en plakat i vinduet for å informere dem som eventuelt hadde tenkt å besøke bokhandelen akkurat 8. mai. En kort beskjed; «Lukket på grunn av glede». Og glede var det over alt – uansett værlag!

Fred! For mange var dette ordet uvirkelig og vanskelig å fatte rekkevidden av. De siste årene hadde vært tunge på så mange måter. Mangel på alt, men kanskje først og fremst mangel på frihet til å være menneske med egne meninger. Alt man hadde holdt inne med, alt man hadde holdt ut! Nå gikk man absolutt mot lysere tider. Optimismen var en energi som strømmet gjennom befolkningen. De aller fleste som forteller om fredsdagene, forteller nettopp om gleden over gjenvunnet frihet og selvstendighet, om framtidshåp og optimisme

. Men det var ikke alle som opplevde det slik. De historiene kom imidlertid ikke fram før etter mange år.

Uansett, 8.mai 2015 kan vi – og det bør vi – markere 70 år uten krig i Norge. Vi ble et av de landene i verden og ikke minst i Europa, som virkelig ble frigjort, som ble et fritt og demokratisk samfunn og fikk muligheter mange fremdeles drømmer om. Samtidig gir denne dagen oss en mulighet til å stoppe opp tenke på alle dem som sto imot okkupantene og deres medløpere gjennom hele krigen, og som i mange tilfeller betalte en høy pris for at vi som kom etter skulle kunne leve i det Norge vi kjenner i dag. Det finnes nok av historier som forteller om dem som ofret liv og helse for nettopp det, bokstavelig talt.

Vår 70-årige frihet og selvstendighet har ført oss fram til status som et av de beste landene å leve i. Samtidig har det ført oss til en posisjon hvor vi blir hørt, og derfor i mange sammenhenger kan bidra til at andre mennesker som ikke har den samme friheten, kan øyne et håp om at også de kan nå dit en dag. Først og fremst kan vi vise at fred er en bedre vei til framgang enn noen konflikt eller krig kan være.

 

 

I går kveld, fredag 1.mai døde Samuel Steinmann

. Med ham går den siste gjenlevende fra jødedeportasjonene under andre verdenskrig ut av tiden. Men for alle oss som fikk en del av Samuel Steinmann med i vår egen bagasje gjennom hans formidling, vil han for bestandig være en del av historien og fremdeles en del av livet.

I disse dager står russefeiring på programmet rundt om i landet
. Samuel Steinmann hadde også sett fram til sin russefeiring. Allerede ved oppstarten av tredjeklasse på gymnaset høsten 1942, var det en av de store tingene i livet han så fram til. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Samme høst ble han arrestert og deportert med Donau. Men allerede før dette hadde han fått kjenne på hva nasjonalsosialisme innebar
. Familiens hjem på Nordstrand i Oslo var frarøvet dem av okkupasjonsmyndighetene, og han selv måtte bo hos en klassekamerat.

I Elsa Kvammes film «Trikken til Auschwitz», forteller Steinmann selv om arrestasjonen 26.oktober 1942, om det å være 19 år og fange i Berg leir og om deportasjonen med Donau en måned senere, 26.november. De neste to og et halvt årene levde han i et helvete de færreste av oss er i stand til å forstå fullt og helt. Og hva var så grunnen til denne grusomme skjebnen? Hva hadde Samuel Leon «Sammy» Steinmann gjort for å fortjene dette? Absolutt ingen ting! Den eneste grunnen var at han ikke passet inn i nasjonalsosialistenes verden,- han var jøde, og hadde ingen rett til liv.

Men Samuel Steinmann overlevde fangelivet i konsentrasjonsleirene, på tross av alt.

Den 30.mai 1945 kom Samuel tilbake til Norge sammen med fire andre norske jøder. Historien han allerede da kunne ha fortalt, holdt han likevel inne med takket være en svensk journalist som hadde stilt seg tvilende til det Samuel kunne fortelle
. Ikke en gang da han giftet seg og fikk barn fortalte han noe om det han hadde opplevd. Han var redd for at andre ikke skulle forstå

scar tissue formation over time. This therapy is viagra f . Depression.

. Heldigvis for alle oss valgte han likevel å fortelle, men da hadde det gått nærmere 50 år.

Vi som nå skal bære minnet om Samuel Steinmann videre, er dypt takknemlig for at han etter hvert valgte å dele sitt liv med oss, om enn så vondt det kunne være. Steinmann var en usedvanlig formidler, og selv med sin bakgrunn var han nøktern i sin framstilling. Man kunne nesten få inntrykk av at han var redd for at hans historie skulle bli for sterk for oss. Og på tross av at han hadde opplevet de mest umenneskelige gjerninger på nært hold, beholdt han troen på mennesket. Selv sa han at det viktigste er å sette pris på livet, og å vise kjærlighet overfor medmennesker.

Samuel Steinmann gav oss ballast til vår felles hukommelse, en innsikt i hvor galt det kan gå når menneskefiendtlige ideologier får fotfeste, når noen mennesker tror de er bedre enn andre. I Samuel Steinmanns rause formidling, ligger det derfor en forpliktelse til oss om å hindre at noe liknende som han opplevde, skal kunne skje igjen.

Samuel Leon Steinmann; hvil i fred!

 

Den gangen Helga Arntzen først startet opp Hvite Busser til Auschwitz og seinere Aktive Fredsreiser, var det i stor grad skolene som sto bak turene. Etter at gratisprinsippet for opplæring ble presisert, skapte dette en rekke forskjellige oppfatninger. Noen skoler mente de ikke lengre kunne gjennomføre turer, noen skoler fant muligheter innenfor regelverket og mange skoler overlot til foreldrene å arrangere. Sjelden har noe vi egentlig er hjertens enige om alle sammen, skapt så mye frustrasjon og forvirring.

Det hjalp ikke en gang at Fylkesmannen i ulike fylker kom på banen, de ulike fylkesmennene ga ulike tolkninger av lov og regelverk. Og det var bare i noen få tilfeller at skoleeiere, nemlig kommunestyrene sa noe om hva de ønsket for sine skoler
. Det merkelige midt oppe i all usikkerheten og forvirringen er at antallet reisende med Aktive Fredsreiser har økt hvert eneste år. Selvfølgelig har dette med turenes innhold og mål å gjøre, – dette er noe foreldrene ønsker for barna sine
. Aller helst ville de nok sett at turene kunne bli en del av grunnskoleløpet, at det elevene tilegnet seg av kunnskaper i løpet av en tur også kunne brukes i skolegangen.

Debatten om muligheter og begrensninger i forhold til Gratisprinsippet har gått gjennom flere år. Spørsmålet har vært oppe i Stortinget, og mange har gitt sitt syn i saken. De aller fleste som uttaler seg mener turene er viktig. De anbefaler dem – så lenge Gratisprinsippet overholdes. Men fortsatt er det mange uklarheter det må rydde opp i, og det er politikernes jobb. Det er liksom ingen som har greid å skjære helt igjennom fram til nå.

Lovverket står sterkt, og det skal det gjøre. Men som mange politikere har sagt, er ikke Gratisprinsippet til hinder for å delta på turer lik de Aktive Fredsreiser arrangerer. I Stortinget er det sagt at man må søke en løsning i det rommet Gratisprinsippet tillater, og ikke lete etter begrensningene. I den sammenhengen er det kanskje verd å nevne hva Odd Einar Dørum fra Venstre sa under en debatt om saken i Stortinget 6.mars 2008:

«For der angsten dyrkes, sammen med tvangslesing av jus, vil man for sikkerhets skyld ikke gjøre noe, for man er så redd for å gjøre feil».

I 2015 er det kommunevalg i Norge. I den forbindelse kan det kanskje være lurt å spørre politikerne i din kommune hvordan de forholder seg til skoleturer som dem Aktive Fredreiser står bak. Kanskje kan kommunestyrene legge bedre til rette for at de som ønsker kan reise, uavhengig av hva en enkelt rektor eller skolesjef måtte ha av begrensende oppfatninger om lover og regelverk.

 

Tenk deg en dag i april med sol fra skyfri himmel, med nyutsprunget løv og følelsen av at sommeren er nærmere enn på lenge
. Du er mett, fri og uten frykt.

Søndag 19.april var en slik dag
. Men stedet var helt spesielt, og gjorde det hele kontrastfylt. Dette var nemlig dagen for markeringen av frigjøringen av kvinneleiren Ravensbrück ved Fürstenberg. Det har gått 70 år siden leiren ble evakuert og de gjenværende fangene fikk tilbake friheten
. Og blant alle dem som var til stede denne søndagen, var det flere av dem som en gang i tiden satt der under umenneskelige forhold. Det må ha vært nesten uvirkelig å sitte på stoler i fine klær, mette i magen, uthvilte med gode venner rundt seg i de samme omgivelsene hvor de en gang ble holdt under tvang – hvor de daglig ble krenket og brukt som slaver, hvor frykt og sult gnagde sjel og kropp hver eneste dag.

Denne dagen i april var fylt med vakker musikk, bokstavelig talt. Appellplassen i Ravensbrück hadde et helt annet uttrykk enn for 70 år siden. Høytidelig; ja – og verdig og viktig. Det blir selvfølgelig helt feil å si at man følte seg vel i Ravensbrück. Til det er de historiske kjensgjerningene fremdeles for sterkt til stede

. Men det føltes viktig og fint å være der. En slik markering er med å bevare et minne, en felles hukommelse om at Europa ikke alltid har vært som i dag. Samtidig er det en påminnelse om at mange av de tingene vi tar som en selvfølge ikke nødvendigvis er akkurat det

. Å kjenne historien – på godt og vondt – kan hjelpe oss å forstå både vår egen samtid, og å legge grunnlaget for en framtid hvor menneskeligfiendtlige ideologier ikke får plass. Først og fremst gjør dager som denne at man tenker over hva en selv kan bidra med for å opprettholde frihet og demokrati, og å styrke respekten for menneskeverdet. Det er bare gjennom vår egen deltakelse i samfunnet at dette kan skje. Vi må være bevisste på hvordan vi skal møte meninger som setter demokratiet i fare, og som er mer eller mindre lemfeldige i forhold til hvert enkelt menneskes verdi og rettigheter

. Vi har ennå noen skritt å gå før vi kan si vi har nådd de målene.

Tenk deg en dag i april med sol fra skyfri himmel, med nyutsprunget løv og følelsen av at sommeren er nærmere enn på lenge. Du og alle andre er mette, fri og uten frykt. Tenk deg det!

Den 16.april i 1945 var de sovjetiske soldattroppene kommet så langt vest som til Oder-Neisse-linjen. Med utgangspunkt i de stillingene de hadde etablert her, var det klart for å starte slaget om Berlin. Nå var det uomtvistelig kort tid til det nasjonalsosialistiske terrorvelde måtte kapitulere. Hitler var rasende, og var kommet så langt i sin galskap at han ikke evnet å se at slaget var tapt. Han begynte å kritisere sine egen landsmenn, og kalte dem det ene verre enn det andre. Selv når hans nærmeste medarbeidere forsøkte å få ham til å innse realitetene, snakket de for totalt døve ører.

Den samme dato, men året er 1972. Fremdeles står stormaktene steilt mot hverandre, og fremdeles handler det om å demonstrere sin posisjon. Denne knivingen foregikk også i verdensrommet. Klokken 17.54 ble raketten Apollo 16 skutt opp med retning månen. Der landet fartøyet 27.april. Nyheten om månelanding var ikke like stor som i 1969, men det var et klart signal om hvem som behersket verdensrommet best.

16.april 1993 skulle bli nok en mørk dag i konflikten på Balkan. Da gjennomførte bosniske kroater det som i ettertid er kjent som Ahmici-massakren
. 180 muslimske hjem i byen Ahmici ble ødelagt og mer enn 100 sivile ble massakrert denne dagen. Flesteparten av de drepte var kvinner og barn, – alle var muslimer.

Terrorisme og massakre var et fjernt begrep for mange nordmenn fram til 22.juli 2011. Da fikk også vi her hjemme i det trygge Norge kjenne på frykt og fortvilelse

. Dagene, ukene og månedene som fulgte ble helt spesielle. Den måten befolkningen valgt å takle den forferdelige situasjonen på ble beskrevet som utrolig og behersket i utenlandske media. Medias søkelys var også tent den 16.april 2012, da startet rettssaken mot terroristen og drapsmannen i Oslo Tingrett.