I går kveld, fredag 1.mai døde Samuel Steinmann

. Med ham går den siste gjenlevende fra jødedeportasjonene under andre verdenskrig ut av tiden. Men for alle oss som fikk en del av Samuel Steinmann med i vår egen bagasje gjennom hans formidling, vil han for bestandig være en del av historien og fremdeles en del av livet.

I disse dager står russefeiring på programmet rundt om i landet
. Samuel Steinmann hadde også sett fram til sin russefeiring. Allerede ved oppstarten av tredjeklasse på gymnaset høsten 1942, var det en av de store tingene i livet han så fram til. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Samme høst ble han arrestert og deportert med Donau. Men allerede før dette hadde han fått kjenne på hva nasjonalsosialisme innebar
. Familiens hjem på Nordstrand i Oslo var frarøvet dem av okkupasjonsmyndighetene, og han selv måtte bo hos en klassekamerat.

I Elsa Kvammes film «Trikken til Auschwitz», forteller Steinmann selv om arrestasjonen 26.oktober 1942, om det å være 19 år og fange i Berg leir og om deportasjonen med Donau en måned senere, 26.november. De neste to og et halvt årene levde han i et helvete de færreste av oss er i stand til å forstå fullt og helt. Og hva var så grunnen til denne grusomme skjebnen? Hva hadde Samuel Leon «Sammy» Steinmann gjort for å fortjene dette? Absolutt ingen ting! Den eneste grunnen var at han ikke passet inn i nasjonalsosialistenes verden,- han var jøde, og hadde ingen rett til liv.

Men Samuel Steinmann overlevde fangelivet i konsentrasjonsleirene, på tross av alt.

Den 30.mai 1945 kom Samuel tilbake til Norge sammen med fire andre norske jøder. Historien han allerede da kunne ha fortalt, holdt han likevel inne med takket være en svensk journalist som hadde stilt seg tvilende til det Samuel kunne fortelle
. Ikke en gang da han giftet seg og fikk barn fortalte han noe om det han hadde opplevd. Han var redd for at andre ikke skulle forstå

. Heldigvis for alle oss valgte han likevel å fortelle, men da hadde det gått nærmere 50 år.

Vi som nå skal bære minnet om Samuel Steinmann videre, er dypt takknemlig for at han etter hvert valgte å dele sitt liv med oss, om enn så vondt det kunne være. Steinmann var en usedvanlig formidler, og selv med sin bakgrunn var han nøktern i sin framstilling. Man kunne nesten få inntrykk av at han var redd for at hans historie skulle bli for sterk for oss. Og på tross av at han hadde opplevet de mest umenneskelige gjerninger på nært hold, beholdt han troen på mennesket. Selv sa han at det viktigste er å sette pris på livet, og å vise kjærlighet overfor medmennesker.

Samuel Steinmann gav oss ballast til vår felles hukommelse, en innsikt i hvor galt det kan gå når menneskefiendtlige ideologier får fotfeste, når noen mennesker tror de er bedre enn andre. I Samuel Steinmanns rause formidling, ligger det derfor en forpliktelse til oss om å hindre at noe liknende som han opplevde, skal kunne skje igjen.

Samuel Leon Steinmann; hvil i fred!

Den gangen Helga Arntzen først startet opp Hvite Busser til Auschwitz og seinere Aktive Fredsreiser, var det i stor grad skolene som sto bak turene. Etter at gratisprinsippet for opplæring ble presisert, skapte dette en rekke forskjellige oppfatninger. Noen skoler mente de ikke lengre kunne gjennomføre turer, noen skoler fant muligheter innenfor regelverket og mange skoler overlot til foreldrene å arrangere. Sjelden har noe vi egentlig er hjertens enige om alle sammen, skapt så mye frustrasjon og forvirring.

Det hjalp ikke en gang at Fylkesmannen i ulike fylker kom på banen, de ulike fylkesmennene ga ulike tolkninger av lov og regelverk. Og det var bare i noen få tilfeller at skoleeiere, nemlig kommunestyrene sa noe om hva de ønsket for sine skoler
. Det merkelige midt oppe i all usikkerheten og forvirringen er at antallet reisende med Aktive Fredsreiser har økt hvert eneste år. Selvfølgelig har dette med turenes innhold og mål å gjøre, – dette er noe foreldrene ønsker for barna sine
. Aller helst ville de nok sett at turene kunne bli en del av grunnskoleløpet, at det elevene tilegnet seg av kunnskaper i løpet av en tur også kunne brukes i skolegangen.

Debatten om muligheter og begrensninger i forhold til Gratisprinsippet har gått gjennom flere år. Spørsmålet har vært oppe i Stortinget, og mange har gitt sitt syn i saken. De aller fleste som uttaler seg mener turene er viktig. De anbefaler dem – så lenge Gratisprinsippet overholdes. Men fortsatt er det mange uklarheter det må rydde opp i, og det er politikernes jobb. Det er liksom ingen som har greid å skjære helt igjennom fram til nå.

Lovverket står sterkt, og det skal det gjøre. Men som mange politikere har sagt, er ikke Gratisprinsippet til hinder for å delta på turer lik de Aktive Fredsreiser arrangerer. I Stortinget er det sagt at man må søke en løsning i det rommet Gratisprinsippet tillater, og ikke lete etter begrensningene. I den sammenhengen er det kanskje verd å nevne hva Odd Einar Dørum fra Venstre sa under en debatt om saken i Stortinget 6.mars 2008:

«For der angsten dyrkes, sammen med tvangslesing av jus, vil man for sikkerhets skyld ikke gjøre noe, for man er så redd for å gjøre feil».

I 2015 er det kommunevalg i Norge. I den forbindelse kan det kanskje være lurt å spørre politikerne i din kommune hvordan de forholder seg til skoleturer som dem Aktive Fredreiser står bak. Kanskje kan kommunestyrene legge bedre til rette for at de som ønsker kan reise, uavhengig av hva en enkelt rektor eller skolesjef måtte ha av begrensende oppfatninger om lover og regelverk.

Tenk deg en dag i april med sol fra skyfri himmel, med nyutsprunget løv og følelsen av at sommeren er nærmere enn på lenge
. Du er mett, fri og uten frykt.

Søndag 19.april var en slik dag
. Men stedet var helt spesielt, og gjorde det hele kontrastfylt. Dette var nemlig dagen for markeringen av frigjøringen av kvinneleiren Ravensbrück ved Fürstenberg. Det har gått 70 år siden leiren ble evakuert og de gjenværende fangene fikk tilbake friheten
. Og blant alle dem som var til stede denne søndagen, var det flere av dem som en gang i tiden satt der under umenneskelige forhold. Det må ha vært nesten uvirkelig å sitte på stoler i fine klær, mette i magen, uthvilte med gode venner rundt seg i de samme omgivelsene hvor de en gang ble holdt under tvang – hvor de daglig ble krenket og brukt som slaver, hvor frykt og sult gnagde sjel og kropp hver eneste dag.

Denne dagen i april var fylt med vakker musikk, bokstavelig talt. Appellplassen i Ravensbrück hadde et helt annet uttrykk enn for 70 år siden. Høytidelig; ja – og verdig og viktig. Det blir selvfølgelig helt feil å si at man følte seg vel i Ravensbrück. Til det er de historiske kjensgjerningene fremdeles for sterkt til stede

. Men det føltes viktig og fint å være der. En slik markering er med å bevare et minne, en felles hukommelse om at Europa ikke alltid har vært som i dag. Samtidig er det en påminnelse om at mange av de tingene vi tar som en selvfølge ikke nødvendigvis er akkurat det

. Å kjenne historien – på godt og vondt – kan hjelpe oss å forstå både vår egen samtid, og å legge grunnlaget for en framtid hvor menneskeligfiendtlige ideologier ikke får plass. Først og fremst gjør dager som denne at man tenker over hva en selv kan bidra med for å opprettholde frihet og demokrati, og å styrke respekten for menneskeverdet. Det er bare gjennom vår egen deltakelse i samfunnet at dette kan skje. Vi må være bevisste på hvordan vi skal møte meninger som setter demokratiet i fare, og som er mer eller mindre lemfeldige i forhold til hvert enkelt menneskes verdi og rettigheter

. Vi har ennå noen skritt å gå før vi kan si vi har nådd de målene.

Tenk deg en dag i april med sol fra skyfri himmel, med nyutsprunget løv og følelsen av at sommeren er nærmere enn på lenge. Du og alle andre er mette, fri og uten frykt. Tenk deg det!

Den 16.april i 1945 var de sovjetiske soldattroppene kommet så langt vest som til Oder-Neisse-linjen. Med utgangspunkt i de stillingene de hadde etablert her, var det klart for å starte slaget om Berlin. Nå var det uomtvistelig kort tid til det nasjonalsosialistiske terrorvelde måtte kapitulere. Hitler var rasende, og var kommet så langt i sin galskap at han ikke evnet å se at slaget var tapt. Han begynte å kritisere sine egen landsmenn, og kalte dem det ene verre enn det andre. Selv når hans nærmeste medarbeidere forsøkte å få ham til å innse realitetene, snakket de for totalt døve ører.

Den samme dato, men året er 1972. Fremdeles står stormaktene steilt mot hverandre, og fremdeles handler det om å demonstrere sin posisjon. Denne knivingen foregikk også i verdensrommet. Klokken 17.54 ble raketten Apollo 16 skutt opp med retning månen. Der landet fartøyet 27.april. Nyheten om månelanding var ikke like stor som i 1969, men det var et klart signal om hvem som behersket verdensrommet best.

16.april 1993 skulle bli nok en mørk dag i konflikten på Balkan. Da gjennomførte bosniske kroater det som i ettertid er kjent som Ahmici-massakren
. 180 muslimske hjem i byen Ahmici ble ødelagt og mer enn 100 sivile ble massakrert denne dagen. Flesteparten av de drepte var kvinner og barn, – alle var muslimer.

Terrorisme og massakre var et fjernt begrep for mange nordmenn fram til 22.juli 2011. Da fikk også vi her hjemme i det trygge Norge kjenne på frykt og fortvilelse

. Dagene, ukene og månedene som fulgte ble helt spesielle. Den måten befolkningen valgt å takle den forferdelige situasjonen på ble beskrevet som utrolig og behersket i utenlandske media. Medias søkelys var også tent den 16.april 2012, da startet rettssaken mot terroristen og drapsmannen i Oslo Tingrett.

I utgangspunktet er vel ikke 11.april en dato man forbinder med noe spesielt. Men, graver vi litt i datoens historie, ser vi fort at også den har sine hendelser som er verd litt oppmerksomhet.

Napoleon Bonaparte er kjent for de fleste som har gjennomført grunnskolen
. I flere lærebøker i historie blir han viet betydelig plass, – i enkelte tilfeller hele kapitler. Men så var ikke Napoleon hvem som helst. Han kom på banen i en turbulent tid i Frankrikes historie, og tok seg til rette i så stor grad at han fant det naturlig å krone seg selv til keiser etter hvert. Men – etter en omfattende historisk periode som du kan lese om et annet sted – den 11.april 1814 er han ferdig.  Da trer han høyst ufrivillig tilbake og går i eksil på øya Elba utenfor den italienske kysten
.

11.april 1940, to dager etter angrepet på Norge, befinner konge, regjering og storting seg på flukt. Allerede 9.april hadde angrepsmakten forlangt at regjeringen skulle gå av, og at Kongen skulle utnevne Quisling til statsminister. Dette kravet ble selvfølgelig avvist. Mens Kongen og regjeringen oppholder seg i Nybergsund nettopp den 11.april 1940, blir kravet framsatt på ny
. Det siste statsrådet på fem år trer sammen, og etter en følelsesladet tale, ba kongen regjeringen fremdeles stå i mot. Hvis de ikke ville gå med på det, ville Kongen selv abdisere. Talen Kong Haakon holdt denne dagen er kjent som «Kongens nei», og fikk full støtte av en regjering på flukt. Om ettermiddagen ble Nybergsund utsatt for kraftige angrep fra tyske fly, men konge, kronprins og regjering slapp utrolig nok unna uten skader.

Fem år seinere begynner krigen å nærme slutten. Det har vært fem harde år for land og mennesker som har vært rammet. Ikke minst har de som har sittet i konsentrasjonsleirene kjent hva nasjonalsosialistenes ideologi innebærer. Den 11.april 1945 skal noen av dem endelig få friheten tilbake. På denne dagen når amerikanske soldater fram til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Etter andre verdenskrig går verden inn i den perioden vi kaller for «Den kalde krigen»

. Også denne perioden er en omfattende historisk epoke som blir for stor til å behandles her. Uansett; flere land blir utsatt for nye kriger og lidelser. Mange får øynene opp for at det er viktig å finne andre løsninger på konflikter enn gjennom bruk av vold og våpen. Gjennom kunstneriske uttrykk gir de klare beskjeder til politikerne om at Vietnamkrig, Koreakrig og andre konflikter må stoppes. En av de mest betydelige musikerne i denne generasjonen er Bob Dyland. Han holder sin første konsert nettopp på den 11.april 1961.

På tross av alt det forferdelige som skjedde under nasjonalistenes terrorregime i løpet av andre verdenskrig, var det ikke slutt på nazismen. Nynazister ble ganske fort en merkelapp på grupper og enkeltpersoner som fremdeles støttet seg på en menneskefiendtlig og udemokratisk ideologi. På lik linje som sine forgjengere likte de lite å møte motstand, og vold var en av deres måter å svare på. Den 11.april i 1986 skal den tyske studentlederen Rudi Dutschke få kjenne på nynazistenes metoder. De skyter ham ned i Berlin. Heldigvis overlever han attentatet.

Den kalde krigen inneholdt mange element. Ideologier sto steilt mot hverandre. Det var viktig stadig å markere sin styrke – på mange områder
. Et av områdene var kampen om verdensrommet. Da verden skriver 1970 har amerikanerne besøkt månen ved to anledninger. 11.april 1970 forsøker de igjen. Apollo 13 skytes opp fra Kennedy Space Center i Florida, men kommer aldri til månen. Noe skjer som gjør at astronautene lander i Stillehavet tre dager senere uten å ha satt sin for på Luna.

11.april – en helt vanlig dag? Joda, men den har da sine merker og arr den også.

For 75 år siden gjennomførte Tyskland «Operasjon Weserübung-Nord», historiens første militære angrep som inkluderte både luft-, sjø- og land-styrkers deltakelse samtidig. Målet for operasjonen var Norge, og startet natten mellom 8. og 9.april 1940. Angrepet kom som en overraskelse. Dette betydde likevel ikke at de ikke møtte motstand. Mest kjent er kanskje senkningen av Blücher i Drøbaksundet i Oslofjorden, hvor Oberst Eriksen handlet helt etter eget hode, og rammet angriperen hardt
. Dette ga samtidig kongehuset og regjeringen tid til å komme seg i sikkerhet, slik at de etter en tid kunne drive sitt arbeid i eksil fra London.

9.april 1940 var altså den dagen Norge ble en del av andre verdenskrig som landet hadde forsøkt å unngå. Den nøytraliteten Norge påberopte seg, ble ikke respektert av Hitler. Det tok ikke lang tid før det demokratiske Norge var forvandlet til en totalitær en-partistat. Den motstanden som ble ytt var ikke sterk nok til å jage okkupantene på dør.

Krigen skulle komme til å gi ulike utslag i de forskjellige landsdelene. Hardest rammet av direkte krigshandlinger ble de nordligste delene av landet. Det var her den militære motstanden mot angrepsmakten pågikk lengst

. Faktisk holdt de norske soldatene ut lengre enn noe annet sted i Europa som fram til da var angrepet av Hitlers soldater. Sammen med allierte soldater fra Storbritannia, Frankrike og Polen ga de tilstrekkelig motstand til at Tyskland led sitt første militære nederlag så langt i krigen. Narvik var besatt av tyske soldater allerede den 9.april, men de måtte gi tapt for overmakten den 28.mai. Men seiersrusen forsvant raskt; 10.mai hadde nemlig Hitlers soldater angrepet Frankrike, og nå måtte man forflytte de allierte soldatene dit man mente det trengts mest. Dette skjedde i begynnelsen av juni. Uten støtte fra de allierte styrkene, maktet ikke de norske soldatene alene å opprettholde tilstrekkelig motstand. Også i nord måtte de kapitulere.

De neste fem årene handler om et okkupert Norge under nasjonalsosialismens regime.

I dag legger jeg ut to lenker til artikler med stoff fra andre verdenskrig

. Begge handler om krigen i den nordligste delen av landet vårt

. Her var motstanden mot okkupasjon sterk, og mange voldsomme krigshandlinger foregikk her

. For mange av oss er dette en forholdsvis ukjent del av historien, den har rett og slett ikke blitt viet veldig stor plass i historiebøkene eller i historieundervisningen på skolen

. Og om det var en del av Norge som ble lagt i ruiner som følge av krigen, så var det nettopp den nordligste.

Her følger lenkene:

http://www.nrk.no/nordland/derfor-ble-krigshandlingene-i-nord-fortiet-og-glemt-1.12268845

http://www.tv2.no/a/6677436

I år er det 70 år siden andre verdenskrig tok slutt. Da hadde andre verdenskrig vart i nesten seks år
. For Norges del hadde det vært en fem år lang okkupasjon hvor hele den normale samfunnsordenen var satt til side, og okkupantene med sine norske medhjelpere og støttespillere regjerte etter sine helt egne regler og lover.

Historien om andre verdenskrig er en mangslungen og omfattende del av nyere historie. Og selv om det er 70 år siden krigen tok slutt, er interessen for denne perioden  fremdeles stor. Ennå er det mange nordmenn som opplevde krigen selv, – og ennå er det mange som opp gjennom oppveksten fikk førstehåndsberetninger fra familie og kjente som gjennomlevde krigsårene.

Denne våren kommer det til å være mange markeringer i forbindelse med frigjøringen, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Mange steder i Norge var spesielt hard rammet av nazistenes militære aktiviteter her til lands
. Ikke minst gjelder det våre nordligste fylker.

Hvis du som leser dette vet om arrangement rundt frigjøringsjubileet, hadde det vært hyggelig om du/ dere kunne legge igjen en kommentar om dette her på bloggen.

Endelig er den her; Aktive Fredsreisers egen blogg!

For de som følger med oss, vet dere at vi allerede har en flott hjemmeside: aktive-fredsreiser.no

. Her er det både praktisk informasjon om turer vi arrangerer – innhold og priser m.m
. Men også masse kunnskapsstoff og nyheter som kan knyttes til Aktive Fredsreisers virksomhet
. Den siden er virkelig verd et besøk!

Facebook er også en av arenaene vi kommuniserer på, – det samme gjelder Twitter og Instagram

. Hva skal vi så med en blogg?

En blogg gjør det mulig å kommunisere på en annen måte enn alle de andre plattformene vi er på
. Og når vi snakker kommunikasjon, håper vi å få til at du som leser vil gi tilbakemeldinger og bidra til innhold på bloggen.

Følg med oss videre!